“Selv om seksuelle overgrep vanligvis er skildret av fagfolk og media som en traumatisk opplevelse for ofrene når de skjer – det vil si skremmende, overveldende, smertefulle – så er det sjelden de er det.”

“Barna vet ikke hva som skjer, og ofte så nyter de det. De kommer ikke til å gjøre motstand.”

 

Hva du nettopp leste er noen utdrag fra en artikkel Gunnar Tjomlid viser til i sin siste bloggpost “Sitat manipulering om voldtekt“. Der hevder han teksten på et bilde som går rundt på Facebook er tatt ut av kontekst, så la oss se på hva Tjomlid sa :

 

 

Tjomlid unnlater å linke til hvor sitatet ligger,  men tar man en titt der så oppdages en ufin Facebook tråd hvor truslene flagrer og Tjomlid sier “no big deal kommentaren” til en kvinne som nettopp har skrevet hun er en overlever av seksuelt misbruk.

Tjomlid argumenterer i bloggposten ut fra en bok som heter “The Trauma Myth”.  Den er å finne i hans  bokhylle, og han anbefalte den i fjor på denne måten: “Boken “The trauma myth” av psykologen Susan Clancy tar opp dette tema. Anbefales! Hun bekrefter i stor grad det inntrykk jeg har om at mange ikke opplever overgrep som traumatiserende når de skjer, fordi de ikke forstår hva som skjer, og ikke har noen grunn til å se på det som negativt ut fra sitt begrepsapparat.”

Susan Clancy er en eksperimentell psykolog og personen bak sitatene vi så på begynnelsen.

Gjennom The Trauma Myth hevder hun at seksuelt misbruk av barn sjelden er en traumatisk opplevelse for barnet når det skjer, kun “forvirrende”, og traumene kommer senere i livet som følge av samfunnets fordømming og dårlig terapi. Boken går faktisk så langt som å hevde det kun er 5% av barn som opplever seksuelt misbruk som traumatisk når overgrepet skjer.  “De kjempet ikke imot. Det ble ikke gjort mot deres vilje. De ble med på det… kun 5% forsøkte å stoppe det.” (side 41).

Den teorien fra Clancy kom ikke av seg selv, men fra en undersøkelse av 200 personer hun intervjuet. De fant hun gjennom en avisannonse hvor det ble søkt etter deltagere som hadde blitt seksuelt misbrukt som barn.

Studier på deltagere innen undersøkelser av seksuelt misbrukte er ofte en atypisk gruppe, og det gjelder spesielt når de blir funnet gjennom annonser som Clancy her gjorde. Hun fant dermed ikke den gjennomsnittlige person som var misbrukt.

I artikkelen” A Survivor’s Take on: “The Trauma Myth” kan vi se hvordan hun valgte ut sine deltagere til undersøkelsen – personer som beskriver opplevelsen på en barnlig måte hvor de ikke skjønte hvilken effekt opplevelsen hadde hatt på de. Susan Clancy sier selv at “dette var en gruppe personer som ikke hadde gjennomgått sine opplevelser og aldri snakket med noen om det”.

“Hva jeg har problemer med er at Clancy intervjuet mange mennesker som fortalte sine historier for første gang, uten fordelen av å hatt noe terapi. Jeg tror ikke dette er et representativt utvalg, og det tar absolutt ikke hensyn til de komplekse følelsene som omgir traumer. På noen måter er hun i fare for å lage de for dem, noe som ikke er jobben til en forsker. I tillegg, i de fleste tilfeller, uten hjelp av en trenet profesjonell, kan ikke det fulle emosjonelle bilde av hva som inntraff for hver enkelt bli møysommelig brakt frem i lyset. De ser en ubehandlet erfaring, som skjedde som barn, gjennom barne-lignende øyne, med en voksen hjerne, og med en voksens rasjonalisering.”

Psykolog Ellen P. Lacter, som i over 20 år har jobbet med personer som ble seksuelt misbrukt som barn, er knusende i sin dom av boken:

Clancy bok forsømmer merkelig nok å tilstrekkelig innlemme den enorme tyngde av psykologisk forskning som dokumenterer utallige kortsiktige skadevirkningene av seksuelle overgrep mot barn. Det er standard for psykologer å først gjennomgå forskning på faget sitt og inkludere denne gjennomgangen i våre bøker og artikler. Clancy unnlot å gjøre dette. Utelatelse av en litteraturgjennomgang antyder at Clancy har en forutinntatt agenda snarere enn et mål om ærlig å representere arbeidet på området. Dette reiser spørsmålet om potensiell skjevhet i hennes forskningsmetoder, hennes intervjuer av ofre, og hennes tolkning av sine resultater. Som psykolog i 24 år har jeg behandlet hundrevis av misbrukte barn og voksne som ble misbrukt som barn. Tilfeller av barn som opplever bare “forvirring” i løpet av tidsperioden hvor misbruket skjedde er svært sjeldne.”

.

Philip J Kinsler er en anerkjent professor i psykologi og psykiatri, med en mengde fagfellevurderte artikler bak seg innen blant annet trauma ved seksuelt misbruk. Han er heller ikke nådig i sin dom av Clancy’s påstander:

Forestillingen om at seksuelle overgrep mot barn vanligvis ikke er skadelig er i beste fall ignorant, og gir i verste fall skadelig støtte til pedofile. Denne pseudovitenskapen ble grundig tilbakevist i kontroversen rundt den beryktede Rind studien som i 1998 hevdet lignende oppfatninger som Clancy.

Mye av materialet i The Trauma Myth er og bygd på en annen undersøkelse hun gjorde av 27 personer som hadde blitt seksuelt misbrukt som barn. Hun ba de rangere opplevelsen på en skala fra 1 til 10, hvor 1 var “ikke traumatisk” og 10 var ” ekstremt traumatisk og livsfarlig”. Den landet på et gjennomsnitt som var 7,5, noe de fleste ville se som høyt på en 10 punkt skala. Men ikke Clancy, hun rapporterte dette funnet som at de syntes opplevelsen kun var “ubehagelig og forvirrende”.

Ellen Lacter kaller det akademisk uærlighet og viser til flere eksempler på emosjonelle tilstander beskrevet som “ikke traumatisk” av Clancy:

(1) “følte meg definitivt skitten.”
(2) “Jeg kunne ikke puste.”
(3) “Jeg ble sjokkert over hva som skjedde, og jeg tror jeg var redd, det var mye rare hendelser, usikkerhet, mye sinne.”
(4) “Jeg trodde det var min feil.”

Clancy påstår i artikkelen Tjomlid linket til at det ikke finnes fnugg av bevis på at seksuelt misbrukte senere kan få tilbake tapte minner om misbruket. Hun har tidligere skrevet en bok om det, og på spørsmål fra the Salon om hvorfor også The Trauma Myth har så negativ omtale av gjenfunnede minner, svarer hun: ” Fordi det ikke eksisterer. Det er ikke en eneste studie som viser at personer utsatt for gruoppvekkende, overveldende, smertefulle hendelser “undertrykker de” og gjenoppretter de senere.

Her eller her kan man lese om den store mengden forskning på tapte og gjenfunnede minner, og når man ser mengden så bekrefter det Clancy’s bias mot temaet når hun sier det ikke finnes en eneste studie omkring dette?

Tar man utgangspunkt i den store mengden forskning som er gjort på overlevende fra Holocaust som opplever tapte og gjenfunnede minner, kan det vel og argumenteres for at det er en form for antisemittisme å ikke tro på deres historier.

Tall fra Canada viser at over halvparten av kvinnene som kom frem med historier om seksuelt misbruk som barn, ble beskyldt for å ha falske minner selv om bevisene var overveldende for det motsatte. Det har ført til angst og frykt for flere til å komme ut med sine historier. 

I 1991 var 80% av historier om gjenfunnede minner hos de som var seksuelt misbrukt som barn, vinklet sympatisk i forhold til offeret, og det ble sjelden satt spørsmålstegn ved troverdigheten av de.

3 år senere var det bildet snudd opp ned. 85% av medias historier var da fokusert på falske beskyldninger om seksuelt misbruk. Forskning viser forøvrig at hele 97-99% av de som gjennom terapi får tilbake sine minner om seksuelt misbruk, har ekte minner om det.

Det finnes en enorm mengde traumeforskning fra blant annet krigsområder som viser at mange blokkerer ut en traumatisk hendelse – en overlevelsesmekanisme som kan fungere akutt. Men, det vil som oftest manifestere seg senere i livet gjennom forskjellig type ødeleggende adferd, eller psykiske problemer.

 

 


.

Hos barn eller voksne som har blitt utsatt for seksuelt misbruk,  har  hovedtyngden skadevirkninger de sliter med. Skal man beskrive unntaket slik Tjomlid gjør må det legges stor vekt på at det er nettopp det.  

Fremmer man pseudovitenskap som forteller det ikke er noen big deal for de fleste barn å bli seksuelt misbrukt, settes en farlig tanke i gang hos pedofile.

 

 

Tjomlid’s samlede verker om temaet:

  1. [09.07.2006] En pedofil jævel?
  2. [09.07.2006] Om barneporno og tankekontroll
  3. [20.07.2006] Ny nettrekord for barneporno?
  4. [22.12.2006] Kripos ser deg!
  5. [26.12.2006] IWF overdriver igjen
  6. [26.12.2006] Statistikken taler mot nytt lovforslag
  7. [26.12.2006] Ny absurd lov
  8. [04.02.2007] Tanker om barneporno
  9. [04.02.2007] NoAbuse.no – statistikk til besvær
  10. [07.02.2007] Typisk debatt om pedofili
  11. [10.02.2007] Predator Panic
  12. [09.07.2007] Tvilsom journalistikk
  13. [08.07.2007] Debatt om min blogg
  14. [24.03.2007] Dommer kritiserer COPA
  15. [25.3.2007] Grov barneporno
  16. [14.07.2007] Ny undersøkelse om barns sikkerhet på nettet
  17. [15.07.2007] Internettovergrep – en myte?
  18. [21.07.2007] Kripos frykter flere overgrep på nett
  19. [09.05.2007] Drapsmann for Taliban
  20. [09.05.2007]  Tvilsom journalistikk
  21. [14.07.2007] Debbie Nathan tenker høyt om barneporno
  22. [25.10.2007] Vil sjekke PC og telefon til pedomistenkte
  23. [12.11.2007] Barneporno-tabbe i media?
  24. [13.11.2007] Ny studie avviser sammenheng mellom tidlig seksualdebut og ungdomskriminalitet
  25. [16.11.2007] 14-åring sa nei til sexerstatning
  26. [16.11.2007] Dyresex blir forbudt i Norge
  27. [25.11.2007] Menns seksuelle hykleri?
  28. [21.12.2007] Og nå over til…
  29. [01.01.2008] Obligatorisk nett-sensur i Australia
  30. [12.01.2008] Hysteri om Lommemannen
  31. [14.01.2008] Lommemannen, Staff og samfunnets umodenhet
  32. [14.01.2008] Stopp SMS-aksjon mot Staff
  33. [26.01.2008] En av de verste sexforbryterne i England?
  34. [31.01.2008] Paedogeddon
  35. [01.02.2008] Lommemann-formue kan gå til ofrene.     Slettet 2014.
  36. [18.03.2008] Studier viser at frykten for internettovergripere er grunnløs
  37. [23.03.2008] Er en som besitter barneporno nødvendigvis pedofil
  38. [07.04.2008] Bortført av pedofil?
  39. [20.04.2008]  Dupre – barneporno
  40. [22.04.2008] TV2 voldtar statistikken
  41. [28.04.2008]  Er Tjomlid pedofil?
  42. [01.05.2008] Kripos’ nye dilemma: Ekte eller falsk barneporno?
  43. [05.05.2008] Staff – en stor humanist!
  44. [18.06.2008] Radosh om barneporno
  45. [19.06.2008] Teen girl pleads guilty to child porn charges
  46. [24.06.2008] Småbarn tvunget til sex foran hundre voksne
  47. [29.06.2008] Svenske straffes for oppkonstruert overgrep
  48. [10.07.2008] Nekrofili – et seksuelt overgrep mot liket?
  49. [17.07.2008] Verdens beste pappa pedofil?
  50. [09.08.2008] Hvorfor den seksuelle lavalder bør senkes
  51. [11.08.2008] Doug Stanhope om barneporno og pedofili
  52. [12.08.2008] Idiotisk rød chatte-knapp varsler politiet
  53. [03.09.2008] Storberget med mer barneporno-svada
  54. [04.09.2008] Patrick Kelly – Uskyldig dømt?
  55. [05.09.2008] Den Røde Knappen
  56. [09.09.2008] Vi elsker å hate Krzysztof og Fritzl
  57. [18.09.2008] Nakenprat offer for diffust lovverk
  58. [18.09.2008] Barneporno og overgrep
  59. [23.09.2008] Tatt for hva?
  60. [27.09.2008]  Sex-psykolog advarer foreldrene
  61. [18.10.2008] Muslimske terrorister knyttes til barneporno
  62. [22.10.2008] Melkepupp er barneporno
  63. [29.10.2008] Når lovverket rammer feil
  64. [12.11.2008] Heller død enn seksuelt tilfredsstilt
  65. [20.11.2008] Aschberg sikter på pedofile – men bommer stygt
  66. [28.11.2008]  Verden går av hengslene
  67. [07.12.2008] Virgin Killer
  68. [08.12.2008] Simpsons barneporno
  69. [15.12.2008] Også DU kan være pedofil!
  70. [15.12.2008]  Hvileløs jakt etter det riktige straffenivået
  71. [20.12.2008] Hvorfor lyver Kripos og Telenor?
  72. [19.12.2008] Sexpress mot unge på nettet
  73. [27.12.2008] Tullete nettvettregler for barn
  74. [02.01.2009] Justismord overfor barnepornosiktet skiensmann
  75. [25.01.2009]   Religionstime med barneporno
  76. [01.02.2009] Et selvportrett hos deg, barneporno hos meg
  77. [07.02.2009] Internettovergrep er kun statistisk støy
  78. [08.02.2009] Når ungdommelig kåthet blir seksuelle overgrep
  79. [20.02.2009] Når ungdommers kjærlighet blir kriminalisert
  80. [23.02.2009] Dømt for barneporno – aktørene var voksne
  81. [27.03.2009] Tok nakenbilder av seg selv – siktet for barneporno
  82. [27.04.2009] Pedophilia and sexuality
  83. [07.05.2009] Enda en absurd konsekvens av en absurd definisjon av barneporno
  84. [14.05.2009] Heller vold enn sex?
  85. [01.05.2009] Mer vås fra Kripos om Den Røde Knappen
  86. [19.05.2009] Crazy Myka Fox – Social Tip #78 – SEXUAL MOLESTATION
  87. [14.06.2009] Ulovlig jakt på enhjørninger
  88. [19.06.2009] Medietilsynet pisser på overgrepsofre
  89. [21.06.2009] Barneporno eldes som en god rødvin
  90. [30.06.2009]  Judith Levine – Kids, Sex & the State
  91. [10.07.2009] Den Røde Knappen – fortsatt uten målbar effekt
  92. [25.07.2009] Hvorfor Megan’s Law ikke er noen god ide
  93. [01.08.2009] Frivillig sex er ikke voldtekt
  94. [12.09.2009] Problemet med å ha en A-cup-fetish
  95. [13.09.2009] Uheldig tosk
  96. [18.09.2009] Vås om barneporno og pedofile fra FN
  97. [03.04.2010] Sveriges voldtektstall under lupen – ikke så ille likevel?
  98. [10.04.2010] Håpløst EU-utspill om seksuelt misbruk av barn
  99. [15.04.2010] Barneporno er ikke hva det en gang var
  100. [21.04.2010] Den Røde Knappens effekt betydelig overdrevet
  101. [21.05.2010] Ettersøkt pedofil knyttes til døde barn -ish
  102. [29.05.2010] Pedofili-søppel fra Dagbladet og VG
  103. [29.06.2010] Sexjakt på Internett
  104. [30.09.2010] Bare 1,7% av domener på skandinaviske sensurlister inneholder barneporno
  105. [26.02.2011] Penn & Teller’s Bullshit – Teen Sex
  106. [25.03.2011] Noen tanker om ansvarliggjøring og seksuell lavalder
  107. [03.05.2011] Når voksne kvinner blir barn
  108. [03.06.2011] Fører nettporno til flere overgrep?
  109. [23.06.2011]  Jeg vil ha min apesex i fred!
  110. [18.05.2012] Seksuelle overgrep mot en blyantstrek
  111. [15.06.2012] Svenske frikjent for «manga-barneporno»
  112. [18.10.2012] Vitenskapsblogger advarer nå foreldre…
  113. [16.01.2013] Vanskelig nyansering rundt pedofili
  114.  [9.10.2013]  Sitat-manipulering om voldtekt
  115. [27.05.2014] Noen tanker om seksuell lavalder