«Dette er likevel litt ved siden av debatten, ettersom du nå snakker om “ekte barneporno”, ikke materiale med “barn” over den seksuelle lavalder, eller fiktiv barneporno (tegnet/animert). Selv om denne type “barneporno” skulle føre til mer seksuelle overgrep, så sliter jeg likevel med å forby det,..”(sitat, Gunnar Tjomlid)

 

Dette er ord fra bloggeren Gunnar Tjomlid, som denne uken ble invitert til et debattmøte hos studentforeningen Samfunnsvitenskapelig Fakultetsforening på Blindern. Spørsmålet som der ble stilt var om animerte overgrepsbilder av barn burde tillates.

Tjomlid mener det er uetisk å forby tegninger og animasjoner med fremstillinger av barn som for eksempel blir seksuelt misbrukt.

Ikke bare er det uetisk. Han hevder og at «Forskning peker i retning av at når potensielle overgripere har tilgang på slikt materiale, kan det virke hemmende på ønsket om å forgripe seg på ekte barn. Da er det uetisk å kriminalisere noe bare fordi man synes det er ekkelt.

Hvorfor Tjomlid nedvurderer folks evne til å tenke ved å påstå animerte overgrepsbilder bør være forbudt kun fordi man synes det er “ekkelt”, er uvisst – det som er mer sikkert er at når Tjomlid hevder at “forskning peker i retning av”, må vi huske på at det er ord fra personen som og hevder at “Mens samfunnet i dag automatisk betrakter seksuell kontakt mellom barn og voksne som negativt, så er dette en falsk konstruksjon og støttes altså ikke av forskningslitteraturen.

Det kunne ikke vært lengre unna sannheten.

Tjomlid er kjent for sine ekstreme meninger som motstrider vitenskapelig konsensus når det gjelder seksuelle overgrep mot barn. Blant annet hevder han at barn sjelden tar skade av overgrep, og hvis det skjer så er det som oftest DIN og samfunnets skyld. Når det gjelder overgrepsbilder av barn har han gjentatte ganger skrevet det bør være tillatt å besitte – til og med hvis det skulle føre til flere seksuelle overgrep mot barn.

Derfor er det kanskje ikke rart at Tjomlid og var svært så kritisk til VGs artikkelserie fra oktober, hvor de undersøkte forhold rundt nedlasting ved overgrepsbilder av barn.

VGs artikler var et sjeldent stykke god journalistikk som rystet de fleste som leste det, men som sagt – Tjomlid var ikke like fornøyd, så han kom raskt ut med en bloggpost om saken. Og med den så går historien tilbake til hva som ble diskutert på Blinderen denne uken – etterfulgt av Tjomlids utsagn i Aftenposten, om at forskning peker i retning av at animerte overgrepsbilder kan virke forebyggende.

 

Myter blir skapt.

Tjomlids bloggpost kommer skjevt ut fra første stund, og han starter med sin klassiske fornektelse omkring omfanget av overgrepsbilder av barn.

Denne gangen hevder han at den store økningen i overgrepsbilder på nettet kommer fra «voksne som får barn til å frivillig eller ufrivillig, gjennom manipulasjon eller press, ta bilder eller videoer av seg selv foran webcamet sitt.»

Det påstår han på grunnlag av en studie som forteller at de fleste som blir arrestert for produksjon av overgrepsbilder er «voksne som får barn til å frivillig eller ufrivillig, gjennom manipulasjon eller press, ta bilder eller videoer av seg selv foran webcamet sitt.»

De er korrekt nok hvem som oftest blir arrestert for produksjon, men den store mengden overgrepsbilder av barn som finnes og deles på nett er derimot noe helt annet. For å vise hva det er nytter det ikke å bruke en studie som ser på hvem som blir arrestert for produksjon av overgrepsbilder. Det blir helt feil.

Studien som Tjomlid her refererer til er en del av to undersøkelser fra 2012, hvorav den andre ser på hva slags materiale som ble funnet i de 4901 arrestasjonene som i 2009 ble foretatt i USA for besittelse av overgrepsbilder. Det er tallene som er relevant her – og de er brutale.

Av de arresterte hadde 87% bilder av barn i alderen 6-12 år, hvorav 82% var bilder hvor barnet ble penetrert. 26% hadde bilder av barn under 3 år og ca. 30% ble funnet å ha bilder med seksuell vold mot barn. Alle tallene viste en jevn stigning fra 2000.

I 2009 delte 59% av de arresterte overgrepsbildene videre til andre. Det er en økning på ca.80% fra 2000, hvor 33% distribuerte bildene videre.

Internet Watch Foundation gikk i 2014 gjennom 31 443 rapporter hvor de fant overgrepsbilder. Det er en økning på 136% fra året før.

På de 31,266 nettadressene hvor overgrepsmateriale ble funnet, var 80% av barn som ble antatt å være under 10 år.

4% så ut til å være under 2 år.

Tortur, penetrering og voldtekter var å finne i 43% av materialet.

Seksuelle overgrep uten penetrering utgjorde 30%.

De resterende 27% var blant annet animerte overgrepsbilder, eller bilder hvor barn ble tvunget/manipulert til å for eksempel posere naken – og som tidligere studier viser ble de ofte seksuelt misbrukt etterpå.

 

Kildebruk

Tjomlid er ikke fornøyd med VGs bruk av kilder, og en av de er Joe Sullivan som viser til at 8 av 10 som laster ned overgrepsbilder senere vil innrømme overgrep mot barn. Tjomlid diskrediterer Sullivan ved og blant annet sette hans ekspertise i anførselstegn:

Her kunne jeg selvsagt sporet litt av med en raljering om hvordan VG igjen benytter seg av en «ekspert» som sier det som passer deres budskap, heller enn å se til den mer objektive forskning som foreligger. Omtrent som når de har rapportert om HPV-vaksinen og påståtte bivirkninger.

 

Det er en svært uheldig tendens i journalistikken, og forsvaret fra pressen er alltid at «de bare rapporterer det som blir sagt». Men hvor er den egentlig gravende journalistikken? Hvorfor oversees de mange forskningsartikler på temaet? Hvis jeg kan finne dem og gjengi dem på min fritid, burde også journalister som har jobbet i nesten et år med en sak klare det. Uheldigvis hadde det nok i stor grad ødelagt saken, og der ligger vel svaret…”

Her er litt om Sullivan – personen Tjomlid avfeier som «ekspert»:

“Dr Sullivan is a Registered Forensic Psychologist (Health Professions Council).  He holds a PhD in Forensic Psychology, a Masters Degree in Criminology, a Post-Graduate Diploma in Psychology, a Bachelor of Arts Degree in applied Social Sciences, and a Certificate of Qualification in Social Work. Dr Sullivan is an honorary lecturer in Forensic Psychology at the University of Birmingham, UK.

Hvilke “objektive kilder” Tjomlid greide å finne på sin fritid er blant annet flere advokater – og en av de er Mark Satawa. Han benekter at nedlastere av overgrepsbilder er farlige for barn. Tjomlid beskriver Satawa som «Jurist med seksualkriminalitet som hovedfelt».

Men denne juristen «med seksualkriminalitet som hovedfelt» kan og beskrives på en annen måte.

For Mark Satawa er en advokat med sterke økonomiske interesser, og kan langt fra sees som en objektiv part her. Han er partner i advokatfirmaet Kirch and Satawa, hvor han har spesialisert seg i å forsvare seksuelle overgripere av barn og nedlastere av overgrepsbilder. Han har i tillegg gitt ut boken “Inside the minds: Strategies for defending internet pornography cases“.

 

Kirsebærplukking

Tjomlid mener debatten bør tas på et vitenskapelig grunnlag, men gir en dobbeltmoralistisk forståelse av hvem som kan benytte hva av vitenskap.

Så når Lena Reif, leder for seksjon for seksuallovbrudd ved Kripos, sier til VG at det er en sammenheng mellom  å laste ned overgrepbilder og det å utføre overgrep mot barn, avfeier Tjomlid det med disse ordene:

“Jeg vet ikke hvor hun har dette tallet fra, men et stort problem med slike tall er at de baserer seg på personer som allerede er dømt for lovbrudd. Det er ikke en representativ gruppe av de som laster ned barneporno.”

Selv tillater Tjomlid seg å bruke 5 studier i sin artikkel som baserer seg på personer som allerede er dømt eller arrestert for lovbrudd.

En av de henter han fra Wikipedias artikkel Relationship between child pornography and child sexual abuse, hvor han trekker ut dette sitatet:

“A Swiss study reviewing the criminal record of 231 men who were charged with viewing child pornography found that those without a prior sexual conviction are unlikely to sexually assault a child.”

Ta en titt på Wikipedia siden, og du vil oppleve for deg selv hvilken ekstrem kirsebærplukking vi her er vitne til fra Tjomlid. For hva gjør hans lille studie mer betydningsfull enn for eksempel den anerkjente og ofte siterte medastudien til Hall og Hall (2007), som er å finne i samme artikkel på Wikipedia?

Kanskje er Tjomlids problem med blant annet Hall og Hall (2007), at den medfører argumentasjonen hans faller sammen. For metastudien viser til tall som forteller at opp til 80% av individer som ser på overgrepsbilder av barn, og 76% av de som ble arrestert for bruk av samme materiale, hadde begått overgrep mot barn.

Tjomlids kirsebærplukking fortsetter gjennom hele hans artikkel, og eksempelvis kan vi se dette i hans påstand om at bruk av overgrepsbilder for potensielle overgripere, kan være hemmende i ønsket om å forgripe seg på barn.

Her viser han viser til 3 studier hvorav to kommer fra Milton Diamond, som er svært forutinntatt mot de som kommer til andre konklusjoner enn han.

Den ene studien fra Diamond som og omhandler overgrepsbilder av barn er her relevant, og Tjomlid som kaller den “opplysende”, legger ut dette utdraget fra den:

“This study, following the effects of a new law in the Czech Republic that allowed pornography to a society previously having forbidden it allowed us to monitor the change in sex related crime that followed the change. As found in all other countries in which the phenomenon has been studied, rape and other sex crimes did not increase. Of particular note is that this country, like Denmark and Japan, had a prolonged interval during which possession of child pornography was not illegal and, like those other countries, showed a significant decrease in the incidence of child sex abuse.

Her kan man da få inntrykk av at når Tsjekkia legaliserte pornografi og overgrepsbilder av barn, ble det en nedgang i antall overgrep – men så enkelt er det ikke. For Tjomlid har kirsebærplukket fra sin kirsebærplukkete studie.

I Tsjekkia var pornografi og overgrepsbilder av barn forbudt til 1989. Sistnevnte ble tillatt å besitte frem til 2007. Men den nedadgående trenden i overgrep mot barn skjedde ikke når de legaliserte overgrepsbilder, derimot var det en trend som begynte tidlig på 70 tallet.

Det står i studien, men Tjomlid unnlot å opplyse om det:

Perhaps most critically, child sex-abuse, despite a brief upswing toward its predemocracy rate, resumed a decline that had begun, for unknown reasons, in the early 1970s. 

Man kan og stille spørsmål om hvorfor Tjomlid ikke forteller at studien faktisk viser det motsatte av hva han hevder – for det ble rapportert en økning av seksuelt misbruk av barn de 9 første årene etter at Tsjekkia legaliserte overgrepsbilder av barn:

The incidence of reported child sex abuse, following this original precipitous decline following the governmental switch in 1989, did increase in incidence for a few years to peak in 1995 and 1998 but then again dropped in number following a downward trend that had begun prior to democratization.

Tjomlid forsøker å finne studier hvor han kan vise en lineær sammenheng mellom bruk av overgrepsbilder og avtagende overgrep mot barn. Men er dette mulig ved bruk av hans studie som faktisk viser en økning som går i bølgedaler, fra et land som var i en særs kompleks omstilling, og ved bruk av data som er svært usikre?

Tjomlid mener så, og vil som følge av disse høyst suspekte data legalisere animerte overgrepsbilder.

 

.