Det er nå 8 år siden Frankrike fikk et forbud mot plagg som skjuler ansiktet på offentlige steder. Heldekkende ansiktsplagg som nikab eller burka ble forbudt, og de som tvang andre til å bruke dem kunne risikere bøter på  opptil 15 000 euro. Vitnesbyrd fra de som har valgt å slutte å bruke nikab er sjeldne, og det er få kvinner som har tatt steget. De som gjør det må som oftest kutte sine sosiale sirkler, og det er som å lage seg en ny identitet hvor alt fra e-postadresser, telefonnummer og adresser må byttes.

Hanane og Alexia er to franske kvinner som har sluttet å bruke nikab. Deres navn er pseudonymer for å beskytte dem, noe som i seg selv forteller sitt.

Salafisme er en fundamentalistisk bevegelse innen sunni-islam. Wahhabismen som finnes blant annet i Saudi-Arabia kan ses som en del av salafismen.

Både Hanane og Alexia er født og oppvokst i Frankrike, og begge brukte nikab i mange år. Hanane kommer fra en muslimsk familie, mens Alexia konverterte når hun var 22 år. Begge var de aktive forsvarere av retten til å bruke nikab. Plagget har de i dag forlatt gjennom en gradvis prosess som skjedde samtidig som de forlot den ekstreme salafi-ideologien de tilhørte.

I januar i år gikk Hanane på en butikk for å kjøpe klær. Hun prøvde forskjellige typer som var designet for vestlig smak.

-Det er virkelig meg. Endelig føler jeg meg som meg selv etter mange år å være fengslet, sa hun til sin venn, mens hun så seg i speilet.

 

 

 

Alexia og Hanane

Agnès De Féo er en fransk sosiolog som siden 2009 har forsket på hvilke utfall forbudet har for muslimske kvinner. I den perioden har hun intervjuet over 150 kvinner som bruker heldekkende ansiktsplagg.  De Féo møtte Alexia for første gang i 2011, når hun i sammenheng med sin forskning var på en demonstrasjon med salafist-gruppen Forsane Alizza.

Alexia var kledd i nikab og presenterte seg som kona til en av gruppens ledere.  I dag ser hun tilbake på den tiden:

Vi vurderte alle muslimske tilhengere av den franske republikken for å være vantro. Vi gjorde takfiren mot dem som ikke praktiserte som oss. Vi var imot taghout (avgudsdyrkelse i bred forstand), dvs. staten og institusjonene. Vi definerte oss selv som ghûlat, som betyr “ekstremister” på arabisk.

Den 9. januar 2015 angrep hennes ektemann et marked nær Paris. Han drepte fem personer og døde når politiet angrep matbutikken der han holdt gisler.

 

 

 

De Féo møtte Hanane under en demonstrasjon i 2010, hvor Hanane og andre protesterte mot lovforslaget som ville forby  ansiktsdekkende plagg i offentligheten. For Hanene var tildekkelsen en beskyttelse mot menn, da hun hadde en svigerfar som gjentatte ganger hadde voldtatt henne:

Jeg var 19 til 20 år gammel da jeg begynte å bære nikab. Jeg tok den av når jeg var 25. Jo lengre jeg gikk, desto mer ville jeg dekke meg til. Nikaben beskyttet meg, jeg likte å gjemme meg fra menn. Jeg kunne se dem, men de kunne ikke se meg.

I motsetning til Alexia, som selv bestemte seg for å begynne å bruke nikab, husker Hanane innflytelsen fra hennes sosiale sirkel på den tiden:

Vi var en gjeng med venninner og hadde nesten alltid på oss nikab. I vår gruppe var Ayat Boumediene først ute, hun begynte å bruke den mer enn to år før loven kom. Først var alt normalt med henne, og så begynte hun å organisere sammenkomster for å oppmuntre oss til å ta til våpen. Det var hennes ektemann Ahmadi Coulibaly, som forandret hodet hennes – han var stillferdig helt til han gikk i fengsel. Ayat ønsket å introdusere meg til en mann hun sa jeg skulle gifte meg med, hun presset meg virkelig hardt. Han ble senere fengslet for mord. Takk og lov jeg ikke ga etter – jeg ville vært i Syria i dag.

 

 

Kvinne fra utkanten av Manbij tar av seg nikaben hun ble tvunget til å bruke av ISIS.

 

 

Frigjøringen

I dag har begge kvinnene snudd helt om i sin tildekkelse. Alexia definerer seg fortsatt som muslim, men hun har  blitt en sterk motstander av det islamske sløret og salafismen. Hanane innrømmer hun har blitt mindre flittig i sine religiøse ritualer. Hun hopper ofte over bønner, og enkelte dager har hun ikke tid til det i det hele tatt.

Denne prosessen skjedde ikke over natten – det tok flere måneder før de kunne greie å gå ut uten å dekke til ansiktet.

Alexia sier hun bestemte seg for å fjerne sin nikab etter råd fra mannen hun var sammen med på den tiden. Han hadde konvertert til islam og salafisme og var tilhenger av konservative klær for kvinner, men likevel foreslo han at Alexia burde slutte å bruke nikab:

Da han så min fysiske tilstand, ba han meg om å fjerne nikaben – han var redd for min helse. Jeg hadde brukt den for å behage Allah, men på grunn av mangel på sollys syntetiserte jeg ikke lenger D-vitamin – min helse var sviktende. Jeg fulgte hans råd, men det har tatt lang tid og vært vanskelig.  

Hun beskriver prosessen som en frigjøring ut av et fengsel:

Da jeg tok nikaben av, følte jeg at jeg kom ut av fengsel. Men det betyr ikke at jeg ble løslatt – jeg følte meg fortsatt dårlig. Det tar mange år å komme over, og jeg er ennå ikke ferdig med å rydde opp i hodet mitt.

Hanane forlot sin nikab  etter angrepene på det satiriske magasinet Charlie Hebdo i 2015. Hun fryktet for sin sikkerhet da hun opplevde mer og mer hets når hun brukte den. For henne har  den vanskeligste delen vært utelukkelsen fra hennes sosiale sirkel:

Siden jeg fjernet mitt slør, vil mange av mine muslimske søstre ikke lenger snakke med meg. Jeg finner dem overlegne og urettferdige, fordi hvem som helst kan velge å ta av seg sløret. Noen få av de snakker fortsatt med meg, men det er ikke som det pleide å være.

I 2015 hadde Frankrike gitt 1,546 bøter under den nye loven som forbyr heldekkende ansiktsplagg. Mange av de var gjentagende for samme person. En kvinne hadde blitt bøtelagt 33 ganger. Fransk politi sier det er ikke alltid de ilegger bøter, blant annet på grunn av at det ofte er voldsepisoder relatert til bøtene.

Perioden med nikab har for Alexia og Hanane etterlatt dem med en bitter smak. Begge var de overbevist om hvor viktig det var å dekke ansiktet med et slør. For Alexia var det troen på at hun oppnådde muslimsk fullkommenhet som ga henne mening, mens for Hanane var målet å helbrede seg fra en ungdomstid som ble ødelagt av traumer.

Alexia føler at denne perioden kostet henne mange år av hennes liv, og hun uttrykker sinne mot propagandaen fra Saudi-Arabia. Hun klandrer hele systemet som indoktrinerte henne, selv om hun innrømmer at det på en måte var frivillig.

Selv om de begge i dag har sluttet å bruke nikab, støtter verken Hanane eller Alexia forbudet. Hanane mener loven virker mot sin hensikt. “Den eneste veien ut er å selv ta bestemmelsen, for forbudet vil aldri overbevise kvinner til å ta den av”, sier hun. Alexia har samme tanker om forbudet, og sier at loven har medført at noen kvinner har isolert seg selv fra samfunnet.

Det bekreftes av De Féo , som sier at de som brukte nikab før lovendringen i dag holder seg hjemme og aldri går ut. Samtidig ser mange nå på bruken av den som en opprørsk handling mot statsmakten.

Nikab og burka – kanskje bør frigjøringen fra disse plaggene skje naturlig uten forbud. Men så har man også nikab-light varianten – hijab. Et plagg som symboliserer nøyaktig det samme.

I Norge trekkes flere kvinner som bruker hijab frem som talspersoner eller forbilder. Det er uforståelig, ikke minst i forhold til hvordan kvinner i andre land kjemper for å slippe å bruken av disse plaggene. Kvinner i Syria var ikke sen om å kaste burkane de ble påtvunget av ISIS, mens i Iran blir kvinner som frigjør seg fra hijab til stadighet fengslet.

Hør hva Asra Nomani har å si om hijab. Er media bevisst sin rolle når de løfter frem kvinnene som står frem som brukere av dette plagget?

 

Kilde: theconversation.com