Feminismens evolusjon er et fascinerende skue. Fra den første store bølgen hvor kvinner gikk i demonstrasjoner for sine universelle rettigheter, ble kampsakene på 70-tallet kanalisert gjennom hønsestrikk. I dag strikkes det fortsatt – rosa pussyhats er hva som for tiden er en vogue.

Det den tredje og fjerde bølgen feminister vi nå hører. Som tinnitus i det fjerne.

Interseksjonell teori er deres hellige skrift – en mani som har tatt over feminismen. Gjennom den blir alt vi er og gjør som mennesker forklart.

Ordet i seg selv høres ut som noe man bør lære seg til førerprøven, samtidig som det et slitsomt ord av typen du kun hører fra personer som vil gjøre seg akademisk viktige. “Min feminisme er interseksjonell” (snurpete stemme).

 

 

Interseksjonell feminisme er en samfunnsteori som forsøker å vise hvordan forskjellige sosiale kategorier som rase, klasse og kjønn opplever ulike former for makt eller undertrykkelse. Et interseksjonelt perspektiv ser på samfunnet som et komplekst system av overlappende maktstrukturer, som gir seg utslag i undertrykte og priviligerte.

Teorien kan enkelt beskrives gjennom bildet under.

 

Religion med litt marxisme, eller motsatt

Ved Portland State University var det nylig et foredrag hvor det ble vist til hvordan interseksjonell feminisme har karakteristikker som man finner innen religion. Parallellene som det ble vist er klare, og det gjelder alt fra egne skrifter til kontrollmekanismer som finnes i forskjellige religioner.

Det brukes religiøse teknikker som ordet “woke“. Interseksjonelle feminister har våknet, mens de som forsatt er i halvsøvne og trives godt med det er synderne. Tilhører du sistnevnte er du en kvinnehatende rasist som lever på privilegier patriarkiet har gitt deg – du er problemet som må fjernes på veien til utopia.

Teorien blir brukt som en ortodoksi hvor vårt ståsted er vår arvesynd (privilegium).

Til enhver tid er det en ortodoksi, et sett av ideer som det forutsettes at alle rettenkende mennesker vil godta uten spørsmål. Det er ikke akkurat forbudt å si det ene eller det andre, men det er “ikke gjort” å si det, akkurat som i mellom-viktoriansk tider hvor det “ikke var gjort” å nevne bukser i nærvær av en dame. Alle som utfordrer den rådende ortodoksi finner seg selv brakt til taushet med overraskende effektivitet. -George Orwell, “The Freedom of the Press“. Ubrukt forord til Animal Farm.

De aller helligste innen den interseksjonelle religionen er dem som har mest mulig overlappende diskriminering. I andre enden finner man arvesynden, hvor ekstremvarianten er hvite heterofile menn.

Frelsens vei går gjennom å identifisere og tilstå din arvesynd – sjekke ditt priviligerte ståsted. “Privilegiet” må så oppgis, som om det er en kontrollerbar egenskap. Deretter bør man leve sitt liv som en angrende synder hvor privilegiet iallefall holdes i sjakk.

Interseksjonelle feminister (den eneste feminismen som er godtatt) må bekjenne seg til ideologiens skrifter innen feministisk teori, skeiv teori, kritisk raseteori, feministisk vitenskapsfilosofi, demokrati, globalisering og ikke minst teorier om din egen identitet, samt alle andres. Mange av disse teoriene stammer fra Frankfurtskolen i USA, som er en marxistisk høyskole.

Selve ideen om selvransakelse – sjekke ditt priviligerte ståsted, er noe som går igjen i flere religioner. Samtidig har den og vært en stor del av kommunismen.

The Weatherman var en voldelig venstreradikal gruppe som på 70-tallet brukte begreper som “white skin privilege”. Jeremy Varon beskriver i boken “Bringing the war home” hvordan medlemmene først måtte gå gjennom en renselse basert på maoistiske kampsesjoner. Det var en slags seremoni på opptil tolv timer uten pause, hvor de måtte bekjenne sin hvite overlegenhet, homofobi og kvinnehat. Gjennom dette oppnådde de dermed renselse for sin egen skyldfølelse.

 

 

Religionens ekskludering

Som andre religioner har den interseksjonelle ideologien en innebygd mekanisme som gjør den ekskluderende for flere enn hvem den aksepterer. For feminismens interseksjonalitet er klart venstrevridd. Den beskrives ofte som nymarxisme, hvor klassekampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet er forlatt til fordel for kampen mellom forskjellige identitetsgrupperinger.

Helen Pluckrose skrev en glimrende artikkel ved navn “The problem with intersectional feminism“. Den viser hvordan en ideologi som er så langt ute på venstresiden, umulig kan være stemmen for de forskjellige undertrykte grupperingene den hevder å representere.

For eksempel: I England vil 33% av svarte og personer fra midt-østen som stemmer konservativt bli ekskludert. Det samme gjelder 45% av  svarte i USA som identifiserer seg som konservative.

Av britiske muslimer mener 52% at homofili burde være forbudt, mens 39% mener kvinner alltid bør underkaste seg sine ektemenn. I USA stemte 70% av svarte mot at homofile kunne gifte seg. Er det hvem de interseksjonelle feministene representerer?

LGBTQIA+-personer (identitetspolitikk på speed) er selvfølgelig like forskjellige som andre, selv om interseksjonelle feminister forsøker å fremstille dem som en politisk homogen gruppe. Det finnes like mye rasisme hos dem som i resten av befolkningen, og i Europa er de like sannsynlig å tilhøre høyre som venstresiden av den politiske aksen. Det medfører den interseksjonelle ideologien som er rimelig langt ute på venstresiden automatisk ekskluderer deler av identitetsgrupperingen.

Det samme gjelder funksjonshemmede som er å finne over et like bredt politisk spektrum som alle andre.

Men man trenger ikke være politisk uenig for å bli ekskludert – det holder å være “priviligert”. Den interseksjonelle logikken  hevder at privilegier medfører  manglende forståelse (kognitiv empati) for problemet, og personen bør derfor ikke uttale seg.

 

 

Den autoritære forståelsen om hvem som har talerett er i stor grad bygd på subjektive følelser. Det handler om hvordan din offerrolle blir oppfattet av andre, og jo større offer, desto mer er din mening av betydning. Dette er selvmotsigende, da stemmene vi hører presse frem ideologien er priviligerte som få:

Det er helt klart misforstått å tro at ved å lytte til interseksjonelle så lytter vi til kvinner, fargede mennesker, LGBTs og funksjonshemmede. Vi lytter faktisk til et mindretalls ideologiske syn, dominert av folk fra en økonomisk privilegert klasse som har hatt en universitetsutdanning i samfunnsfag og/eller med nødvendig fritid og utdanning til å studere interseksjonalitet, kritisk raseteori, skeiv teori og kritiske analyser om diskriminering av funksjonshemmede. -Helen Pluckrose, The problem with intersectional feminism.

 

IDENTITET VS INDIVIDUALITET

I identitetspolitikkens drama poserer feministene som frigjørere av de undertrykte, mens de forskanser seg i rollen som eksperter på undertrykkelsen. En misforstått tanke om at rettigheter er privilegier messes ut, og i det endeløse systemet av identitetsgrupperinger reproduseres det nå strukturer av sinne og bitterhet overfor andre. Det er naturlig hvis man blir låst inne i en permanent offerrolle slik identitetspolitikk gjør.

Politikken de fremmer har et menneskesyn hvor andre blir sett på  som sosiale identiteter. Det skaper kun konflikt, noe som gjelder alt fra rase til kjønnskonflikter.

Den interseksjonelle politikken er bygd på generaliseringer. Hvit mann = priviligert. Hvit kvinne = undertrykt, men priviligert i forhold til en mørkhudet kvinne. Slik fortsetter det i det uendelige. Det er et  teoretisk rammeverk bygd på antagelser som mangler statistisk grunnlag, og forenklingen medfører store skjevheter i konklusjoner.

Men feminismens politiske strategi er å fokusere på privilegerte grupperinger, snarere enn den personen som faktisk diskriminerer eller undertrykker. Det er den eneste måten de kan opprettholde sin ortodoksi.

Hvis den interseksjonelle modellen derimot tok i bruk statistikk hvor flere variabler (livserfaringer) er tilstede, vil resultatet bli individer eller individualitet – et landskap hvor gruppeidentiteten vil bli overflødig.

Det ville og medført at den interseksjonelle feminismen hadde blitt ansett som det den er. En ubrukelig konspirasjonsteori.

 


“Because no composite of fragments can contain, much less represent, all possible fragments, we end up drifting further and further from one another’s wholeness, abrading all sense of shared aspiration toward unbiased understanding.”  –MARIA POPOVA