Etter noen turbulente uker i norsk politikk har vi nå endelig fått noen resultater ut av Løvebakkens intriger. Etter et intenst press fra opposisjonen fant Sylvi Listhaug det best å forlate sin post, noe som i hennes situasjon kanskje var det beste hun kunne gjøre for sitt parti og regjeringen. Samtidig ble Norge kjent som et land hvor en minister gikk av på grunn av et Facebook-innlegg.

Et annet resultat som gjør seg synlig, det være fra VG til Resett sine kommentarfelt, er politikerforakt.

 

Look to Norway

 

Spillet om Utøya

Norske politikere hadde etter tragedien på Utøya i 2011, en slags stilletiende avtale om å ikke bruke terroraksjonen politisk, men nesten 7 år etter sa det stopp. Det hele startet med et Facebook-innlegg fra Listhaug, med en uheldig timing som gjorde det kunne utnyttes politisk.

Arbeiderpartiets kommunikasjonsrådgiver, Bjørn Tore Hansen, var først ute med den svært søkte koblingen som de fleste ikke kunne se, hverken før eller etter hans politiske budskap ble spredt på Twitter.

 

Bjørnar Moxnes fortsatte så. Han er norges politiske wonderboy, og som leder for partiet Rødt får han seile gjennom norsk presse uten så mye som et eneste kritisk spørsmål om det marxistiske partiprogrammet de har. Moxnes stilte et mistillitsforslag som resten av bøtteballetten stilte seg velvillig bak, og i dag sier han at det dramatiske er at “landets justisminister fyrer opp under et hat mot Ap og venstresiden som vi vet er livsfarlig.”

Dette livsfarlige hatet mot Arbeiderpartiet var før 2011 et forholdsvis ukjent fenomen. Hvis man søker på det retoriske begrepet “hatet mot Arbeiderpartiet”, finnes det kun ett treff på Google før 2011. Fra en debatt på VG stammer det. Så kom terrorangrepet på Utøya, og siden den tid gir begrepet i underkant av 7000 treff. Ett av dem er fra skribenten John Færseth, som kanskje ved bruk av sine magiske evner hadde funnet ut at det var 3-4000 mennesker som bar på et livsfarlig hat mot partiet.

Det er en stor gruppering som før aldri hadde blitt nevnt av hverken PST eller andre, og så langt ser det ut til at de greier å holde sitt livsfarlige hat under kontroll. Men, krisemaksimeringen innførte om ikke annet et nytt retorisk begrep, som vi i dag ser blir brukt for hva det er verdt.

– Vi har en justisminister som bevisst og kalkulert nører oppunder hatet som tok så mange liv 22. juli, og en kunnskapsminister som tror 22. juli er et spill, sa Støre i sin tale til landsstyret noen dager etter Listhaugs Facebook-innlegg.

Så må man spørre seg. Er det virkelig så lett som for eksempel Støre hevder, at det var hat mot partiet som tok så mange liv 22. juli? Er det virkelig den eneste faktoren som er inne i bildet her?

Støres manglende forståelse, eller i beste fall forenkling av de psykologiske og individuelle prosessene som medfører noen kan begå en slik handling er urovekkende. Det ser ut til at han tror at alt som skal til for å begå massemord er en eneste faktor – hat. Hadde prosessen som fører til kriminelle handlinger vært så enkel, ville vi levd i et postapokalyptisk samfunn hvor verden vi i dag kjenner hadde vært utslettet.

La oss si Færseths tall stemmer, at det er 3-4000 personer med et livsfarlig hat mot Arbeiderpartiet. Hvorfor har ikke de gått til samme skritt som Breivik? Av den enkle grunn at når irrasjonelle tanker går over til kriminelle handlinger så trengs det mer enn hat. Det er et sammensatt felt av teorier som spriker i alle retninger, men de fleste er enig om at det er flere faktorer inne i bildet.

Media er flinke på dette området. Ingen kritiske spørsmål om forenklingen, kun støtte. Derfor kan vi i dag lese om at Støre nå har fått drapstrusler, slik at hypotesen om det livsfarlige hatet kan underbygges. Holder man hodet kaldt og ser det som nyttig å lese et bredt spekter av informasjon, vil man kunne lese hos Resett at Listhaug har mottatt trusler om både drap og voldtekt de siste ukene. Det til en øredøvende stillhet fra de verna bedriftene som norsk massemedia er.

 

 

Spillet om tilgivelsen

For få dager siden kunne man lese dette i Aftenposten. Om det var satire eller ikke er for øyeblikket ukjent:

Mulig løsning på regjeringskaoset: Listhaug må beklage igjen – og bli trodd av KrF. Hverken statsminister Erna Solberg (H) eller KrF-leder Knut Arild Hareide er tjent med en regjeringskrise. Derfor jobbes det med en løsning der justisminister Sylvi Listhaug (Frp) må beklage igjen – denne gang ektefølt.

Forakten for politikere blir ikke mindre av deres manglende evne til å godta en unnskyldning. Hele 8 ganger beklaget Listhaug, men det ble aldri nok. Normale mennesker søker unnskyldninger fordi de vil vite at du kanskje har lært, og at motparten forsøker å unngå å gjøre det igjen i fremtiden. Den naturlige konsekvensen av en beklagelse burde være tilgivelse. Det er normalen.

Men når politikere som Støre forlanger en unnskyldning, er det for å få en bekjennelse som kan styrke deres anklage. En beklagelse kan sees som en overføring av styrke, og Støre utnytter det så det holder. Hans oppførsel minner om studier som viser effekten av beklagelsen kan bli mer aggresjon hos motparten.

Og la oss heller ikke glemme det religiøse aspektet her, for Støre har vært tydelig om sin kristne trosdimensjon. Men sammen med Kristelig Folkeparti går  han mot sin tro, hvor tilgivelse vel er et av nøkkelordene.

 

 

Politikerforakten

– Et facebookinnlegg, som overhodet ikke hadde noe med 22. juli å gjøre, og som jeg har beklaget at ble lagt ut, har omgjort norsk politikk til en barnehage, skrev Listhaug på Facebook i dag, og hun har så rett.

Men hun burde aldri beklaget noe som helst, for Støre et al oppfører seg som en klassisk internettmobb hvor en unnskylding kun blir en bekreftelse på at de hadde rett. Den ble dermed brukt som ammunisjon for å diskreditere henne. I tillegg er det er kun følelser det her er snakk om. Hvordan Støre et al følte Listhaugs Facebook-innlegg ville såre noen og føre til hat. Det er ingenting å beklage.

Listhaugs påståtte karakterbrist var og helt grei for andre departementer, i følge Arbeiderpartiet. Hun kunne fortsette som leder andre steder, kun som justisminister var det uholdbart. Hva det forteller er ganske enkelt at det ingen konsistent tankegang ute å går. Kun et møkkete politisk spill.

I går kunne man oppleve en politiker som tydelig viste sin manglende evne til å holde et normalt ordskifte. Eivind Trædal fra Oslo MDG, var på Dagsnytt 18. Der fikk han i høy fistelmodus ut hvor ille det var med nyhetsider som Dokument.no og Resett. Han mener representanter for de ikke burde komme frem med sitt syn på NRK og i andre medier.

Problemet for Trærdal, utenom hans mangel på sinnsmestring, er at begge nettstedene er blant norges mest leste noe som tilsier folk har et behov for de. Kanskje kunne vi opplevd en debatt man lærer fra, men Trædal ble bare et symbol på politikerforakten som brer seg.

Støre hevder i dag at hva som har skjedd i saken med Listhaug er en seier for ytringsfriheten. Det er nok en falsk konstruksjon, hvor realiteten er det motsatte. Bruk av tragedien på Utøya gjennom den politiske måten som Støre og hans medspillere gjør det, er vanskelig å forsvare seg mot og innsnevrer meningsrommet. Det samme gjør hans nitidige bruk av ordet konspirasjonsteori. Kanskje ikke så rart nesa hans klør under utspørringen.

Det var et politisk spill som avler forakt vi her kunne se. Generell politikerforakt og kanskje mer hat mot Arbeiderpartiet vil være er en naturlig konsekvens.

 

Denne artikkelen kan fritt republiseres.