Om du ikke før var klar over det, slår en ny studie nå fast at faget kroppsøving er rasistisk. Å lære barn å spille fotball, tennis, gå på ski eller skøyter, favoriserer visstnok hvite studenter. Studien er skrevet av professor i pedagogikk ved Norges Idrettshøgskole, Fiona Dowling, i samarbeid med professor Anne Flintoff, fra Leeds Beckett University. Gjennom noe som kalles “kritisk hvithetsperspektiv” har de analysert kroppsøvingsfaget i Norge og England.

Som man kan lese i Dowlings biografi består hennes nyere prosjekter av “en studie om lærerutdanneres og læreres perspektiv på  ‘Hvithet’, ‘rase’ og antirasisme i kroppsøving og idrettsfag (et internasjonalt prosjekt finansiert av British Academy), og en undersøkelse som vurderer idrettsaktivtetstilbud til enslige, mindreårige asylsøkere.”

Det er en overflod av postmodernisme og den tilhørende sjargong som utspiller seg i studien, og en spesialordbok er nødvendig for å late som man forstår noe som helst.

 

Hvithetsstudier

Kritisk hvithetsperspektiv er en teori som har sitt opphav i USA, hvor den marxistiske Frankfurtskolen først kom ut med kritisk teori, og fra den fikk man så avleggere som kritisk raseteori og kritiske hvithetsstudier. Som akademisk felt ble hvithetsstudier populært på 90-tallet, med et fokus på de kulturelle, historiske og samfunnsmessige aspektene av hva den hvite hudfargen har påført verden.

Sosiologen Catrin Lundström ved Umeå Universitet, mener at hvithetsstudier, eller kritiske hvithetsstudier, “bidrar til å fokusere på det normative, som ellers risikerer å passere som usynlig.”

-Betegnelsen ’kritiske hvithetsstudier’ innebærer at man studerer hvithet som ideologi, som en historisk og sosial konstruksjon med utgangspunkt i de privilegier og maktforhold som preger og opprettholder kategorien hvit og de som til enhver tid defineres som hvite, sier Lundström.

Det usynlige som Lundström er heldig nok til å se, blir mer direkte definert i Oxford Research Encyclopedias. Der blir kritiske hvithetsstudier beskrevet som et fagområde hvor målet er å “avsløre de usynlige strukturer som produserer og reproduserer hvit overlegenhet og privilegier.” Hvite mennesker må lære å anerkjenne at deres privilegier medfører de er delaktig i rasisme, hevdes det der.

Skribent David Horowitz beskriver hvithetsstudier på denne måten: “Black studies celebrates  blackness, Chicano studies celebrates Chicanos, women’s studies celebrates women, and white studies attacks white people as evil.”

Barbara Kay skrev at “hvithetsstudier lærer at hvis du er hvit, er du merket, bokstavelig talt i kjødet, som bevis på en slags arvesynd. Du kan prøve å redusere ondskapen din, men du kan ikke utrydde den. Målet med hvithetsstudier er å forankre permanent rasebevissthet i alle – evig offer for ikke-hvite, evig skyld for hvite.”

I 2001 skrev historikeren Eric Arnesen at “hvithetsstudier har blitt et blankt ark hvor de som hevder å analysere det kan projisere sine egne betydninger”, og at feltet “lider av en rekke potensielt fatale metodologiske og begrepsmessige feil.” Han sier forskere innen hvithetsstudier har en slurvete holdning, hvor påstander ikke blir støttet av kildene de bruker, samt utstrakt bruk av kirsebærplukking hvor motstridende informasjon blir forsømt.

Arnesen bemerker at dette er teorier som er langt til venstre i det politiske spekteret, noe man ser i både det marxistiske grunnlaget og ikke minst sjargongen hvor marxistiske begreper som eurosentrisme er flittig brukt. Han sier at i mangel på støttende bevis pleier hvithetsstudier ofte å benytte amatørmessig freudiansk spekulasjon om hvite menneskers motiver.

 

Studien

Studien som heter “A Whitewashed Curriculum? The Construction of Race in Contemporary PE Curriculum Policy“, hevder at mange av disse sportene ble lagd i den viktoriansk tiden av priviligerte hvite menn som ofte diskriminerte minoriteter. De har blitt brukt av britene som “del av en sivilisasjonsprosess” og transportert rundt om i verden “som en utvidelse av nasjonalisme og imperiet”.

Forfatterne sier at de kan spore “kolonialismens legitimitet og eurosentriske måte måte å resonnere” i læreplanen til kroppsøvingsfaget. Dette da spesielt i lagspill hvor karakterbyggende praksis som “fair play” blir sett på som en hvit verdi, som faget forsøker å overøse på ikke-hvite. De mener kroppsøving er “whitewashed”, fordi det er basert på verdier som hovedsakelig har hvite historiske røtter.

Så når utdanningsdirektoratet skriver noe så enkelt som at tradisjonell sport og nyere former for sport alltid har vært viktig for norsk kultur, blir det gjennom et kritisk hvithetsperspektiv til følgende:

Unnamed White Norwegian physical activity culture is constructed as a neutral background not requiring comment. It is marked as being ours against which Other physical activity cultures can be measured. We witness traces of the Enlightenment project in ideas like ‘fair play’ (even though feminists have long since problematized the male, Eurocentric, colonial origins of this set of values) and (Christian) humanist ideas about respect for all. –A Whitewashed Curriculum? The Construction of Race in Contemporary PE Curriculum Policy

 Jack Schwartz skriver syrlig i Spiked om akkurat det : “Selvfølgelig, for et utrent sinn kan dette virke litt usannsynlig og latterlig. Men det er en sterk intellektuell arv til deres krav. Som de påpeker har feminister lenge problematisert den mannlige, eurosentriske, koloniale opprinnelsen til dette settet av verdier. Så det avslutter saken.”

Når det gjelder andre norske forhold, sier forfatterne at norsk ikke-hvit ungdom sjelden går på ski og at denne sporten, samt skøyter, er en del av den normative hvitheten som kroppsøvingsfaget lager.

De hevder at engelsk pedagoger foretrekker å “fri til de hvite menneskers følelser og frykt, snarere enn å ha som mål å utrydde rasisme”. Læreplanen i kroppsøving blir kritisert for å skildre tradisjonell sporter som rugby, ski eller fotball som de ideelle “bærerne av kultur”. Samtidig sier de at ved å fokusere på behovet for “sunne, aktive liv” er det en fare for at  kroppsøving kan  kan bidra til en rekolonisering av etniske minoriteters fysikalitet (uforståelig postmodernistisk sjargong).

“Det er gjennom det monokulturelle og ahistoriske språket av diskurser om fedme og fitness i skolene at ungdommens kropper på subtile måter blir pedagogisert til hvite idealer av kroppen”, sier forfatterne.

Engelsk presse har moret seg over studien, og man kan lese overskrifter som “Snowflakes make bonkers claim that lessons are racist because football, rugby and cricket are hangovers from the Empire”, eller “What happened to good old British common sense?”

Forsøker disse akademikerne å si at sørafrikanske fans som deltok i VM i 2010, hvor Nelson Mandela dukket opp i midten av avslutningsseremonien, på en eller annen måte var delaktig i deres egen rasistiske undertrykkelse? Eller at de mange millioner indere som liker cricket, ubevisst feirer nasjonalisme og imperiet? Når det gjelder påstanden at begrepet fair play stinker av hvit imperialisme: sier de at svarte mennesker ikke deler et ønske om rettferdighet? – Ross Clark, What happened to good old British common sense?

 

Tidligere fotballspiller for England, Les Ferdinand, kaller studien latterlig og viser til at etniske minoriteter har gått gjennom samme læreplanen, for deretter å spille rugby eller fotball for England.

– Denne forskningen er sløsing med penger og tid. Den er latterlig, sier han.

Herman Ouseley leder kampanjen Kick It Out, som jobber mot rasisme innen fotball. Han kaller det galskap å sette slike idretter i en sammenheng med etnisitet og rasisme da de blir spilt over hele verden.

– Denne forskningen er irrelevant men også nedlatende fordi folk tar sine egne beslutninger om deres engasjement i sport, sier han.