I september 1977 holdt den engelske psykologforeningen en konferanse på universitetet i Swansea som het “The International Conference on Love and Attraction”. Temaet var kjærlighet og tiltrekning, og konferansen ville vel ha forsvunnet ut av historiebøkene var det ikke for en ting. Den hadde en del som omhandlet barns seksualitet og pedofili, og der var de fleste foredragsholderne kjente pedofili-aktivister. Engelsk media kastet seg over saken, og i uken før konferansen kom det artikler som viste at blant annet Tom O’Carroll fra den engelske organisasjonen Paedophile Information Exchange (PIE) skulle holde foredrag.

Konferansen skulle vise seg å bli kjent som det øyeblikket hvor folk i England fikk kjennskap til at det fantes personer som kjempet for sin påståtte rett til å seksuelt misbruke barn. Eller som pedofili-aktivistene sa – barnas rett til å dele sin undertrykte seksualitet med hvem de måtte ønske. 

En annen person tilstede var Thore Langfeldt. Han holdt og foredrag om barns seksualitet og pedofile overgrep – noe han beskrev som seksuelle forhold mellom barn og voksne.

 

 

 

 

DEL 1

Power to the people

 

 

 

Seksuell frigjøring for voksne – og barn

På 1960-tallet startet en seksuell frigjøring hvor de tradisjonelle normer og institusjoner som ekteskapet ble utfordret. Men det var ikke bare voksnes seksualitet som skulle frigjøres. Barn hadde og seksuelle rettigheter, og hos mange med liberale holdninger ble de oppfordret til å dele sin seksualitet sammen med voksne. Det ble sett på som viktig for barnas utvikling.

Dette var foreldre som oftest trodde de gjorde det rette for sine barn, noe artikkelen “The Sexual Revolution  and Children – How the Left Took Things Too Far” gir et godt bilde av. Samtidig forteller den hvordan det skadet barna.

Innen akademia kom det studier som fortalte at barn var hyperseksuelle fra det øyeblikket de ble født. Før den tid var det hovedsaklig kun sexologen Alfred Kinsey som hadde hevdet dette – gjennom bøker og studier som medførte verden ble opplyst om barns seksualitet gjennom informasjon fra overgripere. 

Hans tese gikk ut på at jo tidligere barn har sex, jo bedre er det. Tidlig start gir rolige, reflekterte og trygge mennesker, hevdet han.

Kinsey mente at barn er ekstremt seksuelle og har orgasmer fra dag en, noe han fant ut gjennom intervjuer fra  “adult males who have had sexual contacts with younger boys”. De misbrukte over 300 barn som var under pubertetsalder – 77 av dem var under 5 år.

Kinsey var fiksert på orgasmer og ga overgriperne – eller “technially trained persons” som han beskrev dem,  stoppeklokker så de kunne sjekke hvor raskt barn fikk “orgasme”. De ble målt til et gjennomsnitt på 2.62 minutter.

“Orgasmene” ble beskrevet som at barna gråt, skrek og hadde krampetrekninger i hele kroppen. Babyer på 5 måneder ble observert å ha den ene “orgasmen” etter den andre, mens andre barn ble beskuet å ha opptil 26 orgasmer i løpet av et døgn. Det fantes med andre ord ingen realitetsorientering i hans arbeide.

Som Sarah Goode skriver i sin bok “Paedophiles in Society”  – i siviliserte land finnes det et ord for alt dette, og ordet er ikke vitenskap.

 

Kinsey - tabell 34 fra "Sexual Behavior in the Human Male "
Kinsey – tabell 34 fra “Sexual Behavior in the Human Male “

 

70-tallets pedofile frigjøringskamp gjennom akademia

På bølgen av seksuell frigjøring surfet de pedofile, og organisasjoner som kjempet for deres påståtte rett til å seksuelt misbruke barn dukket opp i alle land. I USA var det for eksempel en organisasjon ved navn René Guyon Society. Den hadde som motto – “sex before eight, or else it’s too late”. 

Saken ble fremstilt som om det var barnas frigjøring det var snakk om. Dermed måtte seksuell lavalder forsvinne så barna kunne uttrykke seg fritt seksuelt med hvem de måtte ønske – uansett alder. Barn var dessuten seksuelle individer som søkte sex med voksne, og så lenge vold ikke var med i bildet burde pedofili avkriminaliseres så barna kunne frigjøres fra den puritanske undertrykkelsen.

Ofte ble de samme argumentene som homofile brukte for å få gjennomslag for sine rettigheter benyttet, men mer enn noe tok pedofile organisasjoner i bruk studier som var basert på Kinseys arbeide. Nå er ikke dette studier i ordets rette forstand, derimot kan man se dem som en videreføring av Kinseys arbeidsmetoder. Beskrivelser fra pedofile som fortalte om hvordan barna likte å bli seksuelt misbrukt.

Den nederlandske sexologen Frits Bernard ble tidlig kjent som grunnleggeren av pedofili-aktivisme i Europa, og allerede på 50-tallet lagde han en organisasjon for pedofile. Han blir beskrevet som en militant pedofili-aktivist.

Bernard lagde studier med titler av typen “Sex with children”. Den hevdet blant annet at pedofile “forhold” var viktig for barnets utvikling, og overgrepene ble fremstilt som villige forhold barna ønsket og hadde stor glede av.

 

 

 

PIE og Swansea-konferansens foredragsholdere

I England ble PIE startet i 1974. Organisasjonen hadde som målsetning å frigjøre barn og voksne fra den seksuelle undertrykkelsen, og det gjennom aktivt arbeide for aksept og avkriminalisering av pedofile overgrep. For barn hadde en soleklar rett til å ha sex med hvem de ville, uansett alder kan du skjønne.

Folk hadde på den tiden et bilde av pedofile som noen gamle griser som gjemte seg i skyggene, men når PIE kom frem i media fikk folk se en gruppe av hovedsakelig akademikere fra 30 år og oppover.

Cambridge-utdannede Tom O’Carroll ble  etter en stund leder av PIE, og han ville at organisasjonen skulle ha et mer aggressivt trykk i forhold til media og samfunnet. Uken før konferansen i Swansea skulle han få sitt ønske oppfylt. Avisen Guardian kom med artikler som “Conference ban puts paedophile group further into cold”, og “Paedophile conference plans ‘age of consent’ meeting“, mens andre aviser fylte på med artikler om de andre foredragsholderne som skulle komme.

En av dem var sexologen Frits Bernard. Han holdt foredrag om hvordan barn ønsket sex med voksne. Hvor ufarlig det var. Hvor bra det var for barnet.

En annen var den katolske presten Michael Ingram. Han fortalte og om hvor ufarlig og bra det var for barn å ha sex med voksne, og dokumentasjonen på det var som alltid hentet fra overgripere. Ingram ble forøvrig i år 2000 dømt for å ha seksuelt misbrukt 6 unge gutter, men døde før han ble fengslet. Han ble funnet i sin bil som hadde kjørt inn i en fjellvegg.

 

Daily Mirror, 20. september 1977
Daily Mirror, 20. september 1977

 

Grasrota slår tilbake

Et interessant aspekt er hvordan PIE kun ble stanset av “vanlige” folk. Det var ikke akademikere og politikere som stanset dem med faglig og annen tyngde de måtte ha. Nei, det var mødre som gikk til motdemonstrasjoner og kastet råtten mat på medlemmene, og det var folk som streiket på hotellene der PIE forsøkte å holde sine møter.

Ved universitetet i Swansea truet og arbeiderne med streik. Ikke akademikerne, men derimot de i mer teknisk-administrative stillinger som kjøkkenpersonalet. Talspersonen for arbeidernes union kom ut og sa: “Vi kommer ikke til å bære, rengjøre eller servere for de.”

Vi kan ikke nekte de å komme, men vi kan nekte å servere dem“, sa arbeiderne ved Shawsberry hotell i London, hvor PIE var booket inn senere samme måned. Andre steder ble medlemmene av PIE angrepet av sinte mødre. Som Daily Mirror skrev ble de dyttet, sparket, slått, klort og spyttet på, under en kryssild av stinkbomber, råtten frukt, egg og en røykbombe.

O’Carroll fortsatte sin kamp for “pedofil frigjøring”, men hans navn var nå kjent og få ville assosieres med ham. Så arbeidet fortsatte mer i mørket og i 1984 ble PIE nedlagt. En stor andel av medlemmene, slik som de to i videoen over, satt da i fengsel – dømt for seksuelle overgrep mot barn eller besittelse og distribusjon av overgrepsbilder. O’Carroll selv gikk i årene fremover inn og ut av fengsel, hovedsaklig for besittelse og distribusjon av overgrepsmateriale. Deler av det var av babyer som ble seksuelt torturert.

Historien om PIE er utrolig. Den inneholder kjente politikere og andre personer høyt oppe i samfunnet som var en del av gruppens støttespillere. I dokumentaren “Spies Lords and Predators UK” får vi innblikk i det, samt se O’Carroll bli intervjuet.

 

 

Når det gjelder Thore Langfeldts foredrag i Swansea, så endte det med disse ordene:

Hvis vi skal vise respekt for barns følelser og emosjoner, så kan vi ikke se på seksuelle interaksjoner med barn som en forbrytelse.

Om Langfeldt  traff O’Carroll i Swansea er uvisst, men to år senere skulle det skje – og denne gangen var det en mer intim affære i Oslo hvor kun 20-30 personer var tilstede. Pedofil Arbeidsgruppe ved Oslo universitet var arrangør.

 

 

 

 

 

DEL 2

Norges pedofile frigjøring og Thore Langfeldt

 

 

 

 

Tom O’Carroll i Oslo

I 1980 hadde Tom O’Carroll store ambisjoner for PIE. Han sendte et brev til alle de kjente pedofili-organisasjonene i Europa, samt prominente personer innen miljøet som Frits Bernard. Der foreslo han pompøst en transnasjonal føderasjon hvor pedofile samlet kunne jobbe for sine rettigheter.

I Oslo landet brevet hos Pedofil Arbeidsgruppe ved universitetet i Oslo (NAFP), som da var norges variant av PIE. De blir i boken “Child Pornography: Crime, Computers and Society” beskrevet som et av de sterkeste og mest etablerte nettverk for pedofile i Europa.

O’Carroll var godt kjent med NAFP. Året før var han i Oslo og holdt foredrag på en konferanse NAFP arrangerte som het “Amnesty for Love and affection”. Der var han representanten for PIE, og sammen med andre foredragsholdere som Bernard og Thore Langfeldt ble konferansen avholdt på Viking Hotel og samfunnshuset på Arbeidersamfunnets plass.

Under overskriften “Norway – It’s a knock out”, beskrev medlemsbladet til PIE Oslo-besøket til O’Carroll på denne måten:

Went to conference with German, Swedish and Dutch delegates called ‘Amnesty for Love and Attraction’ in Oslo, organised by Norwegian Paedophile Group, NAFP. Much of it in English.
Papers by psychologists Thore Langfeldt of Norway, and Frits Bernard.
New international group to be set up, provisionally entitled Amnesty for Child Sexuality (ACS).
Tom went to see a Danish film called You Are Not Alone, about a school rebellion against sexual oppression imposed by teachers. ‘The main feature was a loving relationship between two boys, one about 15, the other 11 – and very much pre-pubertal. The erotic scenes between these two were astonishingly frank for a publicly licensed film, and at the same time beautifully tender.

Filmen O’Carroll så kom i søkelyset tidligere i år gjennom dansk TV 2s dokumentar “De misbrugte filmbørn“. Der vises historien til noen av de 6 menn og 15 kvinner som har kommet ut og fortalt om seksuelt misbruk fra regissøren Lasse Nilsen, under innspilling av hans filmer. Saken har blitt en stor skandale i Danmark, men som alltid finnes det en sexolog fra 70-tallet som kan gi moralsk støtte til overgriperen.

Lasse Nielsen har dog én ven, som med fynd og klem bakker ham op. Han hedder Bent Petersen, er både psykolog og sexolog og trods sine 75 år stadig praktiserende i en klinik i København. – Omstridt psykolog forsvarer Lasse Nielsen

 

Langfeldt og NAFP gjennom 70-tallet

I følge NAFP sitt første medlemsblad fra 1975 står det at Langfeldt lovte å bistå organisasjonen med faglige råd. Hans kontakt med gruppen må ha vært tett, da bladet viste til fremtidige artikler Langfeldt skulle komme med i norsk media.

En av de kom kort tid etter i Lov og Rett, og der skrev Langfeldt om hvor vanskelig det var for pedofile som ble arrestert for å ha overgrepet mindreårige. Dette beskrev han som frivillige “seksuelle forhold”, og de “dramatiske ettervirkningene” var størst for dem som jobbet med barn og ungdom. Vi var ment å vise medfølelse.

I tillegg fikk folk servert argumentet om den mindreårige som ofte ble skadet – men kun som følge av rettsforfølgelsen og tapet av noen som kanskje var den mindreåriges beste venn. 

Faktisk så skrev Langfeldt at guttebarn som ble seksuelt misbrukt, noe han beskrev som “homofile forhold”, hadde større sosial tilpasningsevne enn sine jevnaldrende. Nøyaktig det samme som Kinsey hevdet. Pedofili-aktivisten Bernard ble forøvrig brukt som kilde når Langfeldt skrev at slike “forhold” mellom barn og voksne var “meget vanlig”. På bakgrunn av alt dette var hans konklusjon at lovgivningen på området var bygd på foreldete forestillinger om seksualitet som ikke sto i samsvar med vitenskapen.

Lov og Rett nr.3 1975
Lov og Rett nr.3 1975. Del 1.

NAFP hadde forankring i det akademiske miljø, og lederen som var lektor hos Norsk Geofysisk institutt gjorde studier for blant annet Meteorologisk institutt. Samtidig var han og skribent for medlemsbladet til PIE.

I 1975 kom Dagbladet med den første av tre lange kronikker skrevet av NAFPs leder. Den het “Sex med barn”, og pedofili-aktivismen ble utilslørt servert det norske folk.

 

“Sex med barn”, del 2. Dagbladet, 1975

 

Reaksjonene lot ikke vente på seg, og blant sinte leserbrev kom dette svaret på trykk noen dager senere.

 

 

Hva Dagbladets redaktør Arve Solstad tenkte med å gi all denne spalteplassen til NAFP er uvisst, men i årene 1975-76 fikk organisasjonen med gjevne mellomrom også annonsere i avisen. Det kunne være rett etter en reportasje om nedbemanning hos NSB, eller etter sjakk og bridge-rubrikken.

 

 

 Høsten 1975 kom Langfeldt så med en artikkel hos Dagbladet hvor han fortalte om de tragiske konsekvensene av rettsforfølgelsen mot en mann på snart 40, som hadde et “gjensidig forhold” med en mindreårig gutt. Langfeldt lot overgriperen være sannhetsvitnet, og gjennom en sosialpornografisk historie av de sjeldne serverte han overgriperens fortelling som da skulle overbevise folk om at slike gjensidige forhold var helt normalt. 

Samme høst sendte NAFP et brev til Justisdepartementet hvor de foreslo å senke den seksuelle lavalderen, og at “frivillige forhold” mellom barn og voksne skulle fritas fra straffeforfølgelse. Langfeldts artikler ble brukt som dokumentasjon på at slike “forhold” hadde positiv innvirkning på barnet. NAFP fikk et møte med Justisdepartementet, og der var Langfeldt med og fortalte om de såkalte frivillige forholdene, samt hvilken negativ innvirkning straffeforfølgelse av de innebar.

To år senere kom Langfeldt tilbake fra konferansen i Swansea, og han skrev en artikkel i Arbeiderbladet hvor han fortalte om hva han der hadde lært. Seksuelle overgrep ble beskrevet som gjensidig kjærlighet barna klart ikke tok skade av, for som alltid var det samfunnets reaksjon som utløste negative ettervirkninger. Og nok en gang kom fortellingen om at dette handler om barnas rettigheter. Deres behov og ønske om å ha sex med med voksne, og en straffelov som hindrer det. 

 

 

Samme høst skrev Langfeldt så en artikkel for pornobladet Lek, hvor han fortalte om hvor vanlig analsex er for barn, hvor viktig det er for barn å onanere og at det “er naturlig at voksne kan tenne på sex og også seksuelle utspill eller sex-leker hos barn”.

“Mange voksne blir redde når de oppdager at seksuelle leker hos barn, eller fra barn, også pirrer dem selv, og noen voksne reagerer med sinne for å undertrykke sin egen seksualitet, som de er redde for”, kunne han meddele. Artikkelen var illustrert med store nærbilder av små jenters kjønnsorgan, med disse ordene under: “Som disse bildene viser, får også småpiker erigert klitoris. Vi beklager at vi ikke har tilsvarende bilder av gutter.”

Langfeldt fikk naturlig nok sterk kritikk for sine utsagn, og ikke minst for at han gjennom sin artikkel gikk god for bruk av overgrepsbilder. I et svar hos VG sa han at han hadde blitt “misforstått og politisk forvrengt.”

 

 

Samtidig som Langfeldt klaget sitt nød til VG over å være urettmessig uthengt, fortalte han til avisen at en del barn hadde “sterke seksuelle ønsker overfor voksne”, for så å slenge på at undersøkelser fra Svansea-konferansen viste at barn ikke tok skade av “gjensidige kjærlighetsforhold” til voksne. Og dette var helt normalt, millioner av slike forhold fantes, hevdet Langfeldt.

Når VG spurte om han mente barn og voksne skulle ha seksuelle forhold, var svaret: “Jeg mener ikke at de skal ha det. Jeg forsøker bare å belyse at en del voksne/barn har slike forhold. Og jeg belyser dette utfra at barn er en undertrykt gruppe. En gruppe man har visst lite om hva seksuelle følelser og behov angår. La meg understreke at jeg personlig arbeider for barns rettigheter og mot undertrykkelse av barn.

Året etter  kom det artikler i pressen om barneprostitusjon i Oslo, og for Langfeldt var det et tegn på barns undertrykte seksuelle behov. I en artikkel fra Dagbladet kunne folk lese om det, og samtidig bli opplyst om at han var sterk motstander av seksuell lavalder. Kundene – eller overgriperne, ja de ble fremstilt som ulykkelige sjeler som ikke burde arresteres.

 

 

Oktober og november samme året kom så to artikler i kontaktbladet Kontakt, hvor Langfeldt skrev om pedofili. I del to kunne  folk nok en gang stifte bekjentskap til hans ønske om å avkriminalisere pedofile handlinger.

Vår lovgivning om seksuelle forhold mellom unge og eldre bygger ikke på vitenskapelige data om seksuelle skadevirkninger i slike forhold. Lovgivningen bygger ene og alene på fordommer og tilfeldige antagelser. Det er derfor uansvarlig å opprettholde en seksuallovgivning som kun skader både den voksne og ikke minst den unge, og som ikke har noen positive sider å vise til“, skrev han.

Artikkelen er fyllt opp av  Langfeldts varemerke på den tiden – anekdotiske historier om positive seksuelle forhold mellom barn og voksne. Den avsluttes med påstanden om at verken unge eller voksne tar skade av seksuelle opplevelser sammen, men der hvor straffesak reises skapes det utfra det skader for livet.

 

 

Så kom 1979 og konferansen til NAFP i Oslo, hvor Langfeldt var trekkplastret sammen med pedofili-aktivistene O’Carroll og Bernard. Det var da alment kjent hvor skandalisert O’Carroll var i England, og det var nettopp hva han var invitert for å snakke om.

Der ble det diskutert hvordan arbeidet for barn og pedofiles frigjøring kunne fortsette, og forslag om å lage en internasjonal organisasjon under navnet “Amnesty for Child Sexuality” ble debattert. Langfeldt holdt et innlegg om barns undertrykte seksualitet, og at den ikke burde kriminaliseres.

Årene gikk og i 1982 kom pornobladet Aktuell Rapport ut med en artikkel som var en knusende kritikk av NAFP. Den vakte oppsikt og flere aviser kom også med artikler om organisasjonen. Langfeldt som hadde blitt nevnt i Aktuell Rapport som ildsjel bak gruppen, gikk ut og sa han aldri hadde hatt noe med NAFP å gjøre og at han ville søke erstatning.

Dessverre for Langfeldt finnes det både bilder og annen dokumentasjon på at det motsatte er tilfelle.

NAFP ble nedlagt året etter, men tilbake lå et sterkt nettverk som var klart når internett kom noen år senere.

Når det gjelder Langfeldt så er ikke til å komme forbi at han blir sett på som en av de store helter hos pedofili-aktivister. Blant annet er hans foredrag fra Swansea brukt som kilde i O’Carrolls bok “Paedophilia: The Radical Case“. Faktisk er Langfeldt en av de mest siterte innen akademisk pro-pedofil litteratur, og man må spørre seg hvorfor det skjer.

I boken “Paedophiles in Society” kan man lese dette:

The key contribution of Kinsey was not to instigate but to popularize the idea of adult sexual contact with children and, within that, the notion that children, from birth, are sexual agents who have the capacity to be willing participants in sexual encounters with adults. This approach can be easily identified in the work of Langfeldt, Sandfort, Brongersma, Martinson, Yates and others.

 

 

 

 

DEL 3

Norway’s scandal – hidden in plain sight

 

 

En barnepsykiater søker ro

I april i år ble Norges barnevern nok en gang internasjonalt kjent gjennom en skandaløs sak. Barnepsykiater Jo Erik Brøyn, som i flere år jobbet som sakkyndig og fagkyndig i barnevern og barnefordelingssaker, ble dømt til to års fengsel for indirekte overgrep mot barn. Han var og medlem i en statlig kommisjon som vurderte andres faglige arbeid i slike saker.

Dommen mot Brøyn gir et innsyn i en langvarig forstyrrelse av ondskap.

Han hadde gjennom 20 år sett på bilder og videoer hvor barn ble grovt seksuelt misbrukt. Når han endelig ble tatt, var han i besittelse av 200 000 bilder og over 12 000 videoer med en samlet spilletid på nesten et halvt år. Mye av dette delte han med andre på nettet.

Materialet inneholdt grove seksuelle overgrep utført av voksne mot barn. Det var spedbarn som ble torturert, barn som ble bundet fast og seksuelt misbrukt, og guttebarn som ble voldtatt analt. Brøyn sa i retten det ga han ro i kroppen å se på slikt før han sovnet om kveldene.

Samtidig som han ble underholdt av å se barn bli brutalt ødelagt, hadde han selv to barn som var 8 år gamle når han ble pågrepet. De var kjøpt av en surrogatmor i India.

I dommen mot Brøyn står det at han til en viss grad bagatelliserer sine handlinger – han har med andre ord ikke skjønt alvorligheten av hva han har gjort, noe som er en kraftig risikofaktor for fremtidige forbrytelser av samme art, eller verre. Han er og uenig i at hans grove misbruk av barn gjennom minst 20 år fortjener den lille straffen han fikk, så han har anket dommen. 

Når Brøyn slipper ut av fengsel vil han fortsatt få omsorgen for barna han har kjøpt.

Hvordan kan slikt skje?

 

 

 

Langfeldts rolle

 Margaret Hennum skriver om saken på Facebook:

Denne farsrolla gjer Thore Langfeldt aktuell i rettsaka. Spesialisten i klinisk psykologi og klinisk sexologi kjenner den tiltalde godt, og han meiner dei to småborna framleis må få vere hjå den pedofile overgrepsnytande far sin.

Langfeldt ble intervjuet av BBC om saken, og ikledde seg en rolle som innehaver av den korrekte moral. Vi andre lider i følge Langfeldt av et manglende moralske kompass, der han beskriver folks reaksjon til at Brøyn får beholde barna som “moral outrage” og “moral panic”.

I tillegg sa han at vi bør ikke grave i barnevernets pedofili-skandaler, for da vil systemet kollapse.

Som Langfeldt sa til BBC: 

                 Let the sleeping dog sleep.

Brøyn gikk i flere år til behandling hos Langfeldt. Sannsynligheten for at han tittet innom nettsiden til klinikken Langfeldt driver er tilstede.

Kanskje fant han der en bok som blir anbefalt. Eller kanskje ble han av Langfeldt anbefalt å lese den – for som det står på nettsiden til Institutt for klinisk sexologi og terapi:

De siste delene er viet til andre sex-relaterte emner, inkludert sex-terapi, erotikk, opphisselse, barneseksualitet og pedofili. Denne boken vil vise seg å være nyttig for psykologer, sosiologer, psykiatere, behandlere og andre kliniske arbeidstakere. Skrevet av Thore Langfeldt. Publisert i 2013

Og med den er vi tilbake der vi startet. For dette er boken med foredragene som ble holdt ved Swansea-konferansen i 1977.

 

 

 

 

Hva Langfeldt  anbefaler fagfolk å lese

Boken som kom ut etter konferansen i Swansea heter “Love and Attraction”, og vil du se akademisk pedofili-aktivisme er den å anbefale. Det er en bok som uten hemninger oppfordrer til å se på seksuelle overgrep mot barn som frivillige forhold som gagner barnet. Derfor finner du ikke et eneste kapittel som omhandler skadevirkninger av overgrep. Å beskrive boken som drøy ville være en kraftig bagatellisering av de overgrepstøttende holdninger den serverer.

Langfeldts bidrag går i Alfred Kinseys fotspor, og er dermed en fortelling om hvordan barn fra spedbarnsalder lett kan få orgasme. Ofte har barn sex med hverandre, og da danner de vanligvis små grupper hvor barna masturberer hverandre, har analsex eller femoralt samleie, hevdes det.

Barn har erotiske fantasier, og for nesten alle barn er de incest eller homoerotiske, kan man og lese. Ord som vel må kunne sies å være den ultimate drøm for foreldre som har tanker om å seksuelt misbruke sine barn.

Langfeldt forteller og om en heller urovekkende  “muscular therapy” i nedre del av mageregionen, som hos små barn automatisk skal gi en økning i bekkenblodstrømmen og dermed gi “erection and lubrication”.

Som Kinsey lar han overgriperen være den som skal lære oss om barns seksualitet, for Langfeldt tar og i bruk rapporter fra pedofile, slik som når han forteller om homoseksuelle “forhold” mellom 12-åringer og voksne menn, noe som er mere kjent som seksuelle overgrep.

Den overordnede meningen i Langfeldts kapittel er at seksuelt berøring av barn er positivt og hjelpsomt. Hvis du derimot ikke berører barn seksuelt, assosieres det med å være gammeldags og full av skam som ødelegger barnet. 

Langfeldts kapittel er ofte vist til når kritikken mot boken kommer, slik som når en psykoterapeut ved Cambridge universitets avdeling for “Child care and development” evaluerte den.  Han viser blant annet til hvordan Langfeldt ikke skiller mellom barn og voksnes forståelse av sex.

Hele kapitlet avsluttet med en konklusjon hvor Langfeldt skriver at “hvis vi skal ta hensyn til barnas følelser, kan vi ikke anse seksuelle interaksjoner med barn som en forbrytelse.” 

 

 

Neste kapittel er fra den militante pedofili-aktivisten Frits Bernard, og fra hans konklusjon kan man lese følgende: Barn kan oppleve seksuell kontakt med voksne som positivt, og barn som blir misbrukt er ikke mer nevrotiske enn den gjennomsnittlige person i Nederland. Det er ikke snakk om at de føler det traumatisk eller blir skremt av den voksne, og noen ganger blir det til vennskap som varer livet ut. Samfunnets holdning til dette har en negativ effekt, og for å gjøre det klart snakker han om barn på 4-5 år og oppover.  

 

Så kommer et kapittel fra Larry Constantine, og  der kan man lese at barns fundamentale rettigheter handler om deres rett til å være seksuelle, deres rett til å ha seksuelt materiale i form av pornoblader, og ikke minst deres rett til å produsere og distribuere slikt materiale..

Constantine hevder og at “konseptet” om at det er seksuelt misbruk, er bygd på tanken om at barn ikke er seksuelle eller har seksuelle rettigheter.

Man kan lese at seksuelle overgrep har små eller ingen negative effekter for barnet, og hvis så skulle skje er det relatert til å gi barnet skamfølelse, eller at barnet har for lite kunnskap om sex. Hvis man derimot tar hensyn til disse faktorene er sex med et barn fult mulig, sier Constantine.

Og som alltid – illusjonen om at det handler om barnas rettigheter blir så servert, gjennom påstanden om at et rasjonelt lovverk burde se at dette handler om barnas rett til å ha sex med hvem de vil. Uansett alder.

 

Constantine beskriver incest som barnas rettighet til å ha sex med hvem de måtte ønske, og det gjør selvfølgelig ingen skade, selv når det foregår over lang tid. Tvert imot ser mange barn på dette som positivt, kan man lese i boken som er anbefalt av Institutt for klinisk sexologi og terapi.

 

Så kommer et kapittel fra Michael Ingram – den katolske presten som ble dømt for å ha misbrukt 6 unge gutter. 

Tittelen viser hva man har i vente – “The participating victim: A study of sexual offences against pre-pubertal boys”, heter hans kapittel. Her er fortellingen at pedofile føler en dyp kjærlighet for barn og det samme skjer fra barnas side.

Og for å ta det fra begynnelsen – barna forfører de voksne og nyter det som skjer, men hvis politi og familie finner ut hva som har skjedd vil de oppleve store lidelser.

 

Boken avsluttes med et avsnitt fra Ken Plummers, og det er hva man kan forvente fra en person som var medlem av PIE i mange år. Han beskriver for eksempel overgrep mot et 6 år gammelt barn som et “forhold” og setter gjerne hermetegn rundt ordet “offer”, slik som i boken Langfeldt anbefaler.

Her forsøker han å vise oss alle hva pedofili er og ikke er, og det er samme regla som fra resten. Barn tar ikke skade av sex med en voksen, det er samfunnets reaksjoner som skaper skade, og som regel er det til stor nytte og glede for barn.

Barna inviterer til sex med den voksne, “and most children could have avoided the experience if they wanted to.” 

Det er bare ikke til å tro hva man leser. 

 

De relevante kapitler finnes i sin helhet på Ian Pace sin blogg “Desiring Progress“.

 


 

 

Etterord

 At seksuelt misbruk av barn gir store skadevirkninger har vært grundig dokumentert i lange tider. Allerede i 1860 kom den franske legen Auguste Ambroise Tardieu ut med en studie som het “A Medico-legal Study of Cruelty and Brutal treatment Inflicted on Children”. Den blir regnet som verdens første studie om seksuelt misbruk av barn. På 1920-tallet ble det stor økning i studier på dette, og når 70-tallet kom var det forlengst stadfestet at seksuelle overgrep mot barn ga store skader.

Men så var en liten gruppe akademikere som valgte en annen vei.

Det var personer som som blant annet Alfred Kinsey og Thore Langfeldt. Begge serverte de påstander om at barn er hyperseksuelle fra første dag – og at sex med voksne gagner de. Begge underbygde det med “observasjoner” gjort av overgripere. Kinseys overgripere brukte stoppeklokke for å sjekke hvor raskt et barn kunne få det som ble beskrevet som orgasme. Gråt, skrik – kraftige krampetrekninger.

Det er på tide med et paradigmeskifte, for vi kan ikke bygge vår forståelse av barns seksualitet på ord fra overgripere med stoppeklokke i hånda. Ei heller kan vi akseptere at 70-tallets aktivisme for pedofil frigjøring fortsatt får leve, slik som hos Institutt for klinisk sexologi og terapi, hvor den ekstreme boken blir anbefalt.

Ken Plummers som står ansvarlig for siste kapittel, har i dag dette å si om sitt arbeide på den tiden:

“These early papers from the 1970’s are of some historical interest, but given the changes in the wider world, I believe their conclusions are no longer tenable. I am saddened to think they might have been used to justify child abuse.”

“Given the upsetting nature of this material, I have now removed it from my web site (which had aimed to provide a comprehensive sense of my changing work). I would never want any of my work to be used as a rationale for doing ‘bad things’ – and I regard all coercive, abusive, violent and exploitative sexuality as a ‘bad thing’. I am sorry if my early work has impacted anyone negatively this way, or if it has encouraged this.”

Før denne bloggposten avsluttes tar jeg en rask titt på Langfeldts private nettsted, hvor jeg finner tegninger av barn som har sex. De er fra hans private samling står det.

Ved ett av de skriver Langfeldt at “Mihaly ble tydeligvis ikke skadet av å ruunke sammen med vennene sine.”

Tegningen er av en voksen mann og en liten gutt.