Få personer kjenner legemiddelindustrien så godt som tidligere professor i farmakoterapi ved Oslo universitet, Graham Dukes. Han har brukt store deler av sitt liv til å undersøke den, og kommet ut med flere bøker om kriminaliteten industrien er befengt med. I 2014 skrev han følgende i BMJ: “Vår nylig avsluttede studie av bedriftskriminalitet i legemiddelindustrien viser hvor uegnet denne industrien – som selv har et presserende behov for reform – er til noe nært samarbeid med WHO. De av oss som har jobbet i WHO har opplevd på nært hold den grove manipulasjonen av organisasjonen fra denne og tilknyttede næringer, alltid i deres egne interesser og i strid med folkehelsens interesser.”

Hva Dukes der beskrev er konsekvensen av en økonomisk reform hvor WHO ble til en bedrift som nå hovedsaklig er privateid – og den ansvarlige for det heter Gro Harlem Brundtland.

 

 

Gro Harlem Brundtland åpner døren for legemiddelindustrien

Når Brundtland ble valgt til ny generaldirektør for WHO i 1998, var organisasjonen under store økonomiske vansker. Det ble sagt at WHOs inntekter på den tid var mindre enn reklamebudsjettene til Coca Cola og Pepsi tilsammen.

Hun tok da et valg om å knytte private aktører nærmere organisasjonen, og var raskt ute og fortalte dette ville bli et av kjennetegnene for hennes periode. Det ble kjent som “offentlig-private partnerskap”, et uttrykk hun til stadighet benyttet. Begrepet ble sterkt kritisert, da ordet partnerskap henviste til  et jevnbyrdig samarbeid med privat sektor om verdens helseutfordringer.

Og innflytelse fikk selvfølgelig privat sektor, det vil si legemiddelindustrien.

Et eksempel på det er fra 5 måneder etter at Brundtland tok over ledervervet.  WHO bestemte da det skulle lages nye retningslinjer for hvordan leger skulle behandle høyt blodtrykk, og satte sammen en ekspertgruppe på 18 personer som skulle lage de nye forskriftene. Der hadde alle bortsett fra en nære økonomiske bånd til legemiddelindustrien, slik som Alberto Zanchetti som ledet gruppen. Han hadde økonomiske bindinger til hele 18 farmasøytiske selskap, inkludert ett som solgte medisiner for høyt blodtrykk i 43 land.

Gruppen møttes bak lukkede dører i Japan, hvor det fra første stund ble snakk om å forandre  blodtrykksmål, slik at medisiner lettere ville komme på markedet. Dette pent blandet med svulstige uttalelser som støttet sikkerheten til de nye blodtrykkmedisinene.

Utenforstående eksperter var rasende. Arne Melander som var professor ved Malmö universitet og sjef for Sveriges avdeling for legemiddelepidemiologi, mente komiteen hadde til hensikt å produsere kun ett resultat – å anbefale mer bruk av dyre nye medisiner.

“Jeg ble forskrekket når jeg begynte å undersøke dette, at så få mennesker kunne påvirke så mye, og at disse megafonene for legemiddelindustrien hadde blitt kraftigere”, sa Malander. “Studie etter studie ble utført av gruppen, i håp om at noe skulle dukke opp som viste at de nyere medisinene var bedre.”

Den nye retningslinjen som kom ut beskrev han som “et ideelt markedsføringsverktøy for legemiddelfirmaer“.

WHO støttet selvfølgelig det nye direktivet som ble lagt frem – til tross for en protest signert av 888 leger, farmasøyter og forskere fra 58 land. De viste til at komiteen hadde feilaktig presentert medisinsk bevis, og at WHO hadde “sviktet sitt ansvar” i å forbedre retningslinjer og forhindre unødvendige dødsfall.

Forandringen av WHO til en organisasjon styrt av private interesser, gikk i rasende fart under Brundtlands tid som leder. Det medførte blant annet at Daphne Fresle, som var en tidligere toppfunksjonær i WHO-kontoret som overvåker farmasøytisk bruk verden over, trakk seg i protest i 2002. Hun klagde over organisasjonens tette forhold til legemiddelbransjen, og sa at personer høyere opp i WHO-systemet regelmessig sensurerte interne uenigheter blant ansatte om legemiddelindustriens innflytelse på organisasjonen.

Som man kan lese i artikkelen “Global health and the private sector”, er arven etter Brundtlands tid nå svært så iøynefallende hos WHO. Den forteller om en organisasjon som er i ferd med å tas over av private interesser. Det gjelder da spesielt fra legemiddelindustrien som artikkelen sier langsomt koloniserer helse på samme måte som den har kolonisert klinisk medisin.”

 

Det er skummelt hvor mange likheter det er mellom denne bransjen og mafia. Mafiaen tjener uanstendige mengder penger, det samme gjør denne bransjen. Bivirkningene av organisert kriminalitet er drap og dødsfall, og bivirkningene er de samme i denne bransjen. Mafiaen bestikker politikere og andre, og det samme gjør medisinindustrien. (Fra en tidligere visepresident hos Pfizer) –BMJ, Is the pharmaceutical industry like the mafia?

 

Økonomisk støtte til WHO

Medlemsavgiften som land betaler til WHO er beregnet ut fra brutto nasjonalprodukt og befolkningstørrelse. USA var før de trakk sin støtte det landet som bidro mest, med ca. 15 % av det totale budsjettet til organisasjonen.

Men de faste økonomiske bidragene fra medlemsland utgjør kun 20 % av WHOs budsjett. Resten er frivillige bidrag fra land, organisasjoner og andre aktører, noe som vel kan beskrives som en usikker forretningsmodell. Hele 80 % av støtten er og øremerkede midler spesifisert av giveren, noe som har medført at mange av WHOs programmer er alvorlig underfinansierte, da spesielt de for ikke-smittsomme sykdommer, samt mødre og barns helse.

Blant de private aktørene finner man  stiftelser som the Wellcome trust. Det var opprinnelig et farmasøytisk selskap som nå investerer stort i andre farmasøytiske bedrifter. I følge de lekkede “Paradise Papers”, hadde Wellcome Trust enorme invisteringer i skatteparadiser.

Bill og Melinda Gates Foundation er den klart største av de private aktørene, hvor stiftelsen bidrar med et sted mellom 10 og 15 % av WHOs budsjett. Med tanke på stiftelsens store investeringer innen GAVI, som er den nest største private bidragsgiver til WHO, samt invisteringer i farmasøytiske selskaper som finansierer WHO, medfører det at Gates-stiftelsen i lengre tid har vært WHOs største økonomiske støttespiller.

Det hevdes og at ved siden av USA og England, er stiftelsen den støste investoren generelt innen global helse.

 

 

2010-2020 – WHO gir kontrollen over til farmasøytisk industri

I rapporten “The future of financing for WHO” fra 2010, skrev WHO at “Global helsepolitikk er formet av et bredt spekter av interessenter fra  offentlige, private og frivillige sektorer. Det er av økende betydning at disse stemmene også blir hørt hos WHO.”

Året etter kom daværende generaldirektør, Margaret Chan, ut og fortalte om en ny og ambisiøs økonomisk reform for organisasjonen. Gjennom en “innovativ finansieringsmekanisme” skulle WHO nå inkludere legemiddelindustrien og filantropiske organisasjoner i utarbeidelse og utforming av helsepolitikk.

Den økonomiske reformen som Chan la frem ble sterkt kritisert av både medlemsland og frivillige organisasjoner, og etter en endring av terminologien presenterte WHO to år senere et dokument om deres forhold til ikke-statlige aktører. Kritikken som igjen kom fra frivillige organisasjoner ble arrogant avbrutt av WHO med  uttalelser som “vi har alle interesser” og “ikke demoniser transnasjonale selskaper“. Frivillige organisasjoner og skeptiske medlemsland ble gitt beskjed om å “bli med på fortellingen om det 21. århundre.”

WHO fortsatte sin misjon med å gjøre organisasjonen så lite uavhengig som mulig, og i 2016 kom det som kan beskrives som dødsstøtet for det lille som var igjen av nøytralitet.

FENSA – et nytt rammeverk for engasjement med ikke-statlige aktører ble nå vedtatt hos WHO. Det erstattet alle tidligere prinsipper og rammer organisasjonen hadde i forhold til samarbeid med det private næringsliv.

For eksempel så fjernet FENSA alle tidligere restriksjoner på hvordan privat sektor kunne betale lønn for ansatte hos WHO. Med tanke på at kostnader til ansatte tar i overkant av 40 % av budsjettet til organisasjonen var nok dette en kjærkommen forandring.

FENSA gjorde det uttrykkelig klart at interessegrupper for industri og private aktører ville  få offisiell samarbeidsstatus. Med andre ord så ble lobbyvirksomhet legitimt, noe som har medført en normalisering av forretningsagendaer i beslutningstaking om folkehelse.

Samarbeidsavtalen er sterkt kritisert, noe denne uttalelsen fra 60 frivillige organisasjoner er et eksempel på. Den har blitt betegnet som å “åpne slusene for bedrifters innflytelse på globale og nasjonale beslutningsprosesser i offentlige helsemessige forhold.

 

 

Tilbake til 2011 – verden hadde akkurat kommet seg gjennom den falske svineinfluensapandemien, og hos WHO startet en ny avdeling som het Pandemic Influenza Preparedness (PIP) Framework.

Det er et samarbeid mellom medlemsland, vaksineprodusenter og farmasøytisk industri generelt, som sørger for at distrubisjon av vaksiner og antivirale medisiner er klart ved en pandemi. Sammen med WHOs Global Influenza Surveillance and Response System, lager de riskovurderinger av viruset styrke og spredning og gir anbefalinger for hvordan verden bør reagere ved pandemier.

PIP-avdelingen hos WHO er 100 % finansiert av den farmasøytiske industrien gjennom faste årlige bidrag på 28 millioner dollar, noe som nå har skaffet over 200 milloner i inntekter for WHO.

På bakgrunn av dette samarbeidet hadde WHO i 2017 signert flere kontrakter for å sikre omtrent 10 % av fremtidig pandemivaksineproduksjon, noe som på den tid var ca. 400 millioner doser. Det er anslått at tallet har økt betraktelig siden den tid.

Dette er nøyaktig samme situasjon som i 2009, hvor WHO og legemiddelindustrien gjennom flere rapporter ble funnet å ha lagd en falsk pandemi. Sammen forandret de definisjonen på en pandemi, slik at de forhåndsbestilte vaksinene og andre medisiner kunne bli solgt. Legemiddelindustrien tjente dengang 55 milliarder kroner på å ødelegge enormt mange liv.

Farmasøytisk industri regnes for å være en av de tre største industrier verden over. I 2019 hadde den en omsetning på hele 1,3 billioner amerikanske dollar, med en netto inntektsmargin dobbelt så stor som andre industrier. Vaksiner har en årlige vekstrate på mellom 11 og 25 %, og produktet beregnes å få en omsetning for på 60 milliarder dollar i år, noe som er en fordobling siden 2014.

I den kalkylen er ikke en pandemivaksine medberegnet.

  •  
  •  
  •  
  •  
  •